De førstes siste hvilested

Biskopen, ordføreren og distriktslegen hadde fått mer enn nok. Forholdene på kirkegården på Hauge var en skam.

TIDENE FORANDRER SEG: I dag en idyllisk liten park, for 150 år siden en trang, overfylt kirkegård. Det er ingen informasjon ved den gamle gravplassen på Hauge som forteller at stedet representerer en vesentlig del av byhistorien.

TIDENE FORANDRER SEG: I dag en idyllisk liten park, for 150 år siden en trang, overfylt kirkegård. Det er ingen informasjon ved den gamle gravplassen på Hauge som forteller at stedet representerer en vesentlig del av byhistorien. (Foto: ALF-ROBERT SOMMERBAKK)

DEL

Artikkelen sto på trykk i Haugesunds Avis' lørdagsmagasin 30. oktober 2010.

 

Om du i dag tar en tur på den gamle kirkegården like overfor Skåre kirke i Haugevegen, er det vanskelig å forstå hva som kan ha vært så galt på midten av 1800-tallet. Var det virkelig her det var så trangt om plassen at gravene måtte brukes om igjen lenge før levningene etter de allerede døde var borte?

Er det noe det er nok av i parken i dag, så er det nettopp plass. På den tidligere kirkegården er det nå 14 graver igjen, ja, eller kanskje 18. Det er ikke lett å se om de fire siste er gravheller der navnene er visket bort, eller steinheller som ble satt på plass da Haugesund kommune renoverte parken i 1948.

En vedlikeholdt gressplen. Majestetiske trær. En grønn lunge langs den stadig mer trafikkerte Haugevegen. Hva var det som fikk Gudmund Halleland, Haugesunds andre ordfører, til å si at noe måtte gjøres med kirkegården ”sin nuværende sjofle tilstand”?

– For oss i dag er det nærmest umulig å forestille seg hvordan kirkegårder var anlagt på den tiden. Det er svært lite av dagens parkanlegg som minner om hvordan forholdene var her før, sier Mads Ramstad, direktør ved Hauglandsmuseene.  

 

Hvem ligger begravd på den tidligere kirkegården på Hauge? Naturlig nok byens første innbyggere. Med sin beliggenhet like ved Skåre kirke var den lenge den nærmeste gravplassen til det som etter hvert skulle bli Haugesund.

Det er vanskelig å si nøyaktig hvor gammel kirkegården er. Da dagens Skåre kirke sto ferdig i 1858, var det slutt for den gamle tømmerkirka som sto på haugen av det nordvestre hjørnet av gravplassen. Den ble reist i de første tiårene på 1600-tallet. Men det skal ha stått en kirke på Hauge også i middelalderen, så antakeligvis har kirkegården eksistert i hundrevis av år før plassproblemene for alvor gjorde seg gjeldende.

Den eldste graven som i dag er igjen, er fra 1743. En sandsteinstøtte, der teksten nå er visket ut, er et siste minne fra et skipsforlis. Vraket av det tyske skipet drev inn i Gardsvikjå, de døde sjømennene fikk sin grav på Hauge.

Like i nærheten: Gravplater støpt i jernmalm forteller historien om noen av støttepilarene i den unge byen Haugesund. Familienavn som Christiansen, Møller og Røthing går igjen. Gravhellene er fortsatt er i upåklagelig stand.

Det var ikke disse hellene som fikk ordfører Halleland til å reagere. Byens bedrestilte lå nemlig langt ifra alene på Hauge. Her endte også arbeids- og fattigfolk. Det var de færreste forunt å få en gravhelle i jern etter seg.

– Kirkegården var overfylt og trang. De aller fleste gravene hadde bare et enkelt trekors som forsvant med tidens tann. Gravene ble da benyttet om igjen, sier Ramstad.

 

Den store økningen av fastboende i Haugesund gjorde sitt til at forholdene forverret seg. I 1841 trengte kirkegården i Skåre sogn sårt en utvidelse. Biskopen i Kristiansand presset på for å få fortgang i saken, men først i 1848 ble kommunestyrets vedtak satt ut i praksis. Gravplassen ble utvidet med 1.800 kvadratmeter.

Hvem som sørget for at arbeidet endelig ble gjort viser igjen på gravplassen den dag i dag. Christian Christiansen d.e. ga en sjuendedel av jordstykket til sognet, Madam Lovise sal. Møllers ga resten, mot at hun skulle få velge ut åtte gravplasser til seg og sine nærmeste.

De samme to familiene sørget for å ta det meste av regningen da pengene som måtte til for å utføre selve arbeidet skulle spres på hele sognefolket.

I mai 1848 var utvidelsen ferdig. Da var det allerede igjen blitt trangt om plassen. I 1859 fortalte distriktslegen at han hadde vært nødt til å bruke eldre graver om igjen, der de døde neppe hadde ligget i ti år. Året før tordnet ordfører Halleland om gravplassens sjofle tilstand.

 

For å forverre situasjonen ytterligere ble landsdelen på denne tiden rammet av en koleraepedemi. For å unngå smittespredning, var det vanlig å lage egne gravlunder for de som døde av sykdommen, noe som for eksempel skjedde i Mølstrevåg og Valevåg i Sveio. I Haugesund ble derimot de som døde av sykdommen plassert i kirkegårdens sørøstre hjørne.

Slik kunne det ikke fortsette.

Etter forslag for Sunnhetskommisjonen vedtok Haugesund i 1862 å anlegge en ny kirkegård et stykke lengre mot nordvest, det vi i dag kjenner som Søndre Hauge gravlund. Det sier litt om forholdene ved Skåre kirke at det nye anlegget ble tatt i bruk før det var ferdig.

– Folk hadde den gang ikke samme forhold til graver som vi har i dag. Mens vi nå tar vare på dem i generasjoner, var det dette tidligere uaktuelt for de aller fleste. Det var et spørsmål om økonomi, en luksus som få etterlatte kunne unne seg, forteller Mads Ramstad.

Siden 1869 har det ikke vært gravferder på den gamle kirkegården. Kun et titalls gravmonumenter står igjen etter byens første innbyggere. 

 

Kirkegården ble ikke umiddelbart gjort om til det parkanlegget vi kjenner i dag etter at den ble stengt for flere gravferder. Den ble tvert imot forsømt i årevis.

En reportasje fra Haugesund Dagblad i 1932 forteller at området var et villnis, der deler av den gamle kirkegården fungerte som en hønsegård. I mellomkrigstiden ble Haugevegen utvidet mot vest. Under arbeidet skar man seg seks-sju meter inn i kirkegården, en grov krenkelse av gravfreden.

 Først i 1947 begynte noe å skje. Fram til den tid hadde kommunene Haugesund og Skåre delt på vedlikeholdsansvaret, noe som bare førte til at begge parter stort sett ga blaffen. I 1947 overtok Haugesund ansvaret alene. Avtalen var da at Haugesund skulle anlegge park på området, og påta seg vedlikeholdet av anlegget.

5.000 kroner ble satt av til arbeidet. Våren 1948 satte bygartneren i gang med terrengforandring, planting og hellelegging. Parken sto klar til høsten.

 

Så kan man spørre seg om hvor mange haugesundere som vet hvilken rolle parken har spilt i byens historie. Spørsmålet er med rette også stilt tidligere.

I en reportasje i Haugesunds Avis i 1971 ble tema tatt opp.

”Så kan man lure på hvor mange haugesundere som kjenner denne kirkegården og at den representerer et vesentlig stykke byhistorie.…man kan ikke bebreide dem som ikke vet, , for det finnes ikke en eneste opplysning ved kirkegården eller Skåre kirke om dette. En diskret tavle med orientering kunne kanskje gjøre seg, både overfor byens egne innbyggere og overfor turister. Den gamle kirkegården på Hauge burde gå inn i haugesundernes bevissthet som en fredet minnelund – et minne om Haugesund bys aller første innbyggere”.

 

 Artikkelen sto på trykk i Haugesunds Avis' lørdagsmagasin 30. oktober 2010.

  

Artikkeltags