Del på Facebook

Statsminister Jens Stoltenbergs minnetale i Stortinget mandag 1. august
 

Deres Majestet,  Deres Kongelige høyhet, President
Det norske folk ble satt på en ugjenkallelig prøve 22. juli.
Kartet ble sprengt.
Kompasset skutt i filler.
Hver og en måtte velge sin sti i et landskap av sjokk, frykt og fortvilelse.
Det kunne endt galt.
Vi kunne gått vill.

Men det norske folk fant fram.
Ut av mørket og uvissheten vendte vi hjem til Norge igjen.
Det vil jeg takke for i dag.
Vi er fortsatt et land i sorg.
Nå begraver vi våre døde fra Utøya og regjeringskvartalet.
Foreldre våker ved syke­-
sengene.
Mange gråter.
Hjerter blør.
Fortsatt skal vi trøste de som sørger.
Gi omsorg til de som sliter.
Ære de døde.

Men i tillegg er det tid for å si takk.
Jeg vil takke hans majestet Kongen, hans kongelige
høyhet Kronprinsen og hele den kongelige familie for varm deltakelse og nærvær.
Jeg takker Stortinget for evne og vilje til å stå samlet da nasjonen trengte enhet.
Det er mange flere som
fortjener vår takk.
Politiet. Brann- og redningsetaten. Helsepersonell.
Forsvaret. Sivilforsvaret. Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Frivillige organisasjoner. Frivillige som gjorde en uvurderlig innsats i Regjeringskvartalet og ved Utøya. Ansatte i berørte departementer. Personellet på Sundvolden hotell. Alle de som resolutt handlet fra strendene ved Tyrifjorden.
Mange satte egne liv i fare.
Søndag 21. august vil vi hylle deres mot under en nasjonal minnemarkering for de som er rammet og alle som hjalp til.
Jeg vil også takke for omtanke og kondolanser fra en hel
verden.
For brev, blomster, støtte på Facebook og andre sosiale medier.
Vi har fått føle at vi ikke er alene. Det gir styrke.

Den varmeste takken går til det norske folk.
Som tok ansvar da det ble
krevet.
Som beholdt verdigheten.
Som valgte demokratiet.
Og størst blant folket er de unge.
AUF ble skutt på.
Men en hel generasjon reiste seg i tårevåt protest.

22. juli-generasjonen er våre helter og vårt håp.
De gjør at vi kan rette blikket framover med fornyet tro på våre grunnleggende verdier.
Og med håp om at spiren til mer anstendig dialog og toleranse slår rot.
Mange av oss bruker sørge­-tiden til å stoppe opp og tenke over egne holdninger.
Til å reflektere over hva vi har tenkt, sagt og skrevet.
Med 22. juli som ballast kan det opplagt være noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes.
Noe vi i framtiden vil uttrykke med større følsomhet.
Det er lov.

Jeg vil fra denne talerstolen be om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer.
Samholdet vi har vist disse uvirkelige dagene kaller på fortsatt raushet.
Vi har alle noe å lære av tragedien.
Vi kan alle ha behov for å si «Jeg tok feil» – og bli respektert for det.
Det gjelder i hverdagspraten og i samtalene i det offentlige rom.
Det gjelder for politikere og redaktører.
I kantina og på nettet.
Det gjelder oss alle.

Vårt løfte er at vi tar med oss ånden fra 22. juli når den
politiske arbeidsdagen starter opp igjen.
Vi skal opptre med samme klokskap og respekt som det norske folk.

Med det frie ord som våpen,
og i denne sals ånd skal vi
sammen la menneskeverd og trygghet vinne over frykt og hat.
Det skylder vi det norske folk.

 

 

Stortingspresident Dag Terje Andersens minnetale i Stortinget mandag 1. august

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, kjære forsamling.

Vi vil for alltid minnes 22. juli 2011 som en mørk dag i norsk historie. Landet vårt ble rammet av terror. 77 mennesker ble drept. Mange ble kritisk eller alvorlig skadet. Vitnesbyrdene fra de overlevende er hjerteskjærende.

 

Det vi har opplevd sammen er fremdeles ikke til å fatte.

 

Det var et angrep mot vårt folkestyre, mot våre verdier og mot vårt fellesskap. En hel nasjon føler smerte og savn. Verden rundt oss omslutter de sørgende.

 

Også noen av Stortingets representanter var på Utøya. Og noen er nære pårørende.

 

På vegne av et samlet Storting vil jeg uttrykke vår dypeste medfølelse med alle som er rammet av tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya.

 

Uten den heltemodige innsatsen fra de som var på plass både i Oslo og ved Utøya kunne terroren hatt enda flere ofre.

 

På vegne av Stortinget vil jeg rette en stor takk  til politi, helsepersonell, brannvesen, frivillige organisasjoner og kommuner. Jeg vil takke naboer og folk på campingplassen i Utvika. Som uten tanke for egen sikkerhet gikk i båtene og brakte ungdommen fra Utøya i trygghet. AUF-ungdommer viste selv heltemot og berget sine kamerater.

 

Dere stilte opp da det gjaldt som mest. Dere reddet mange liv.

 

Takk til hver og en av heltene.

 

Jeg vil overbringe folkets varme takk til Kongen og Dronningen og til Kronprinsen og Kronprinsessen. Dere har vært sammen med oss i sorgen. Når vi har manglet ord, har dere formulert våre tanker og følelser.

 

Jeg vet jeg har et samlet Storting og hele folket med meg når jeg takker Statsministeren spesielt og hele hans regjering for måten de har ledet nasjonen gjennom den mest kritiske situasjonen vi har opplevd i fredstid. Regjeringskvartalet er knust, men landets styre er ikke knekt.

 

Jeg vil også uttrykke takknemlighet for det tverrpolitiske samholdet vi har sett fra alle partienes ledere. Regjeringen og AUF var terrorens mål. Samtlige demokratiske partier føler seg rammet.

 

Noe av det som har vakt internasjonal oppmerksomhet, er fraværet av hevntanker i det norske folk.  Da vi ble satt på prøve, viste vi gjennom handling hvilken nasjon vi ønsker å være.

 

Hele det norske folk har mobilisert og står sammen på tvers av generasjoner, politisk ståsted og religion.

 

I dagene etter katastrofen har hundretusener vært ute i gatene. Et mektig lys- og blomsterhav bølger over landet. Et rungende ja til samhold og solidaritet med de rammede, og et rungende nei  til vold og terror.

 

Ingen bør undervurdere kraften og viljen som ligger bak disse markeringene.

 

Jeg føler stor ydmykhet overfor det folket som har valgt oss. Det er et privilegium å lede et folk som sammen velger rett kurs.

 

Nettopp derfor skal vi, selv når nasjonen har lidd store menneskelige tap, holde fast ved de demokratiske prinsipper vårt samfunn bygger på.

 

Det er naturlig å føle raseri over ugjerningene. Men også når det koster, skal vårt svar være tuftet på rettsstatens grunn. Vi må snu sinne til styrke.

 

Den franske 1700-tallsfilosofen Voltaire sa følgende til en meningsmotstander:
Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil det siste forsvare Deres rett til å hevde dem.

 

Det skal være rom for sterke og annerledes meninger. Også opprørende meninger. Ytterliggående synspunkter må konfronteres og bekjempes med motargumenter, ikke sensur.

 

Men det er også en samfunnsoppgave å motvirke at ekstreme ytringer fører til handlinger som krenker eller skader andre mennesker. Slike handlinger skal forfølges etter rettsstatens prinsipper.

 

Når vi møter hat mot de som er annerledes, skal vårt svar være å dyrke mangfoldet. Vi bør ikke være redde for de som tror på noe annet enn oss selv, men for de som hater annerledes tenkende.

 

Vi er med rette stolte av vårt åpne og trygge samfunn der det er naturlig for folk å treffe sine politikere ansikt til ansikt på gater og torg i hverdagen. Terror må ikke føre til større avstand mellom velgere og valgte. Den direkte kontakten mellom folket og folkevalgte er grunnleggende for vårt representative demokrati.  Slik vil vi fortsatt ha det. Slik skal vi fortsatt ha det. Folket skal styres av folkets tjenere.

 

Et sterkt inntrykk fra de siste dagene er budskapet fra de unge overlevende. Budskapet om at terroren ikke må føre til hat, men til mer kjærlighet. Ikke til redsel, men engasjement. Ikke til frykt, men til deltakelse.

 

Vi er mange som har gjort ungdommens ord til våre. Nå må vi sammen ta ansvar for å gjøre ord til handling.

 

Mye har allerede skjedd. Folk har strømmet ut i gatene. Gått i tog. Lagt ned blomster, lys og barnetegninger. Prest og Imam har stått side ved side.

 

Alle partienes ungdomsorganisasjoner opplever at mange vil melde seg inn og delta.

 

Demokratiet har vist seg sterkt og besluttsomt når det gjaldt som mest. Valg er demokratiets viktigste handling. Uansett hva folk vil stemme, er det viktig at de vil stemme også ved høstens valg.

 

Å bygge demokrati er å bygge fellesskap. Det er en oppgave for oss alle. Ved å stille opp for ungenes fotballag. Ved å delta på dugnaden i borettslaget. Ved å bry oss om de som har det tungt. Og ved å møte andre mennesker med åpenhet og respekt. Vi kan lytte til de som er annerledes i stedet for å stigmatisere dem. Og vi kan alle tenke gjennom hvordan vi som enkeltmennesker kan bidra til økt forståelse og respekt for hverandre.

 

Positive endringer er vanskelig å få til, hvis vi mener at det bare er andre som bør endre seg. Kanskje burde vi ved denne anledningen starte med å sette av litt tid til å tenke gjennom om det er noe jeg bør endre for å bidra til mer forståelse mellom folk.

 

Kanskje burde også vi som politisk tillitsvalgte gå i oss selv og tenke gjennom vår egen rolle. Demokrati forutsetter meningsbrytning og frisk debatt. Vi trenger skarpe meninger. Men er det ganger der vi misforstår vår motpart mot bedre vitende. Der vi tolker ham i verste mening. Eller lar oss friste til å kommentere uten å sjekke hva hun eller han faktisk har sagt?

 

Kanskje burde vi tenke gjennom hvilke ord vi bruker. Passer vi alltid på å uttale oss på en slik måte at alle føler seg inkludert i det norske samfunnet, at alle føler seg som en del av det store vi.

 

Haldis Moren Vesaas sa det i 1945. Vi sier det i dag:

 
Det heiter ikkje eg – nå lenger.
Heretter heiter det vi.
 

 

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, kjære alle sammen.

 

Vi har tunge dager bak oss. Det ligger mange tunge dager foran oss. Vi må fortsette å vise omsorg for de pårørende i måneder og år framover. Vi skal fortsette å utvikle demokratiet.

 

Det norske folk har besvart iskalde gjerninger med hjertevarme holdninger.

 

En setning har etset seg inn i vår nasjonale bevissthet. På sin ferd kloden rundt har den vist verden det beste i vår ungdom. La oss sammen forplikte oss til å leve opp til budskapet fra AUF-jenta Helle Gannestad:

 

Om én mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.

 

Statsministerens tale til minnemarkering i Oslo fredag 29. juli

Kjære partifeller,

I dag er det nøyaktig en uke siden Norge ble rammet av ondskapen.
Nå kommer tiden da vi skal minnes dem som døde. Hedre ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya.

Vi har minnestunder. I kirkene. I moskeene.
På Stortinget og i regjeringskvartalet.
I gater og på torg.
I menighetshus og sumfunnshus.

AUF og Arbeiderpartiet er samlet i Folkets Hus for å minnes dem som ble skutt på Utøya.
AUF var målet for en nøye planlagt og kaldblodig gjennomført massakre.

Skuddene traff våre unge, men de rammet en hel nasjon.
Et angrep på politisk deltagelse er et angrep på vårt demokrati.

Sist Arbeiderpartiet var samlet i denne salen var det landsmøte.
Vi diskuterte, sang, fraksjonerte og voterte.
Salen og korridorene var fylt med engasjement.
Helse, skole, veier. Postdirektiv.
Det var et politisk verksted som summet.
Vi var oss selv.
Vi var Arbeiderpartiet.

I dag samles vi igjen, men denne gang i dyp fortvilelse.
I hjerteskjærende sorg.

Angrepene for en uke siden rammet vår bevegelse hardt.

Nå er mange av våre fineste ungdommer døde.
De hadde framtiden foran seg.
De ble frarøvet alt.

Mange ligger hardt skadet på sykehus.
Og enda flere bærer sår som ikke synes, men som blør og blør.

Vi strever fortsatt med å begripe at det skjedde.
Vi stritter i mot å tenke tanken fullt ut, å ta innover oss hva våre tapre unge opplevde i de grusomme timene.

Men vi er nødt. Vi må leve med 22. juli som ballast.
Det blir tungt, men sammen skal vi klare det.

Det er så mange helter etter den vonde fredagen.
På Utøya, blant redningsmannskapene, båtfolket, alle de frivillige. Mange.
Vi skal takke alle i tur og orden.

I dag vil jeg særlig hylle AUF-erne. De som rettet ryggen og sa:
”Vi lar oss ikke skyte til taushet”
Først sa én det. Så flere. Og siden alle.
Tapperheten de unge AUF-erne viste har smittet.
Deres vilje til å møte vold og frykt med mer åpenhet og demokrati har rørt en hel verden.

Jeg er stolt over å være leder for en bevegelse med så modige ungdommer.
Som svarer på hat med kjærlighet.
De er våre helter.
Vi skal hylle dem for alltid.

Nå skal vi vise at vi er en bevegelse som evner å gi hverandre omsorg.
Også de uten synlige sår lider.
De skal føle arbeiderbevegelsens styrke.
Vi er en bevegelse for solidaritet.
Vi kan bygge store fellesskap.
Nå skal vi bygge de små.

Til AUF-erne her i dag vil jeg si:
Dere er ikke alene.
Vår bevegelse er skulderen dere skal få gråte mot.
Ryggen dere skal få hvile mot.
Hånden dere skal få holde i.

Det er vårt løfte til dere.

Og er det en ting jeg er sikker på, så er det at ut av sorgen vil et enda sterkere og varmere AUF vokse fram.

Når vi møtes i framtiden skal vi synge for våre døde helter. Hylle og hedre dem.
Men viktigst av alt -
Vi skal være tro mot ideene,
Vokte idealene.

Arbeiderbevegelsen ble født i strid for helt grunnleggende demokratiske rettigheter.
Våre forgjengere har stått opp når disse er truet.
Nå er det vår tur.

En hel nasjon og et samlet politisk Norge skaper nå en bølge av demokrati og deltakelse som svar på angrepene.

Det skal bli vårt felles minnesmerke over dem som falt.

#

Jeg vil be alle om å reise seg.

#

Vi minnes i stillhet de som mistet livet.

Eskil Pedersens tale på minnemarkeringen, Folkets Hus, 29. juli 2011

Kamerater!

Kjære Auf’ere!

For én uke siden, den 22. juli, var vi samlet på Utøya for å høre på Gro.

Hun tente og begeistret oss alle.

I dag er vi samlet her i bunnløs fortvilelse.

For én uke siden var vi midt i en sommerleir som var fylt av aktivitet, engasjement og glede.

I dag er vi her, midt i vår dypeste sorg.

I mer enn 60 år har Utøya vært vårt samlingspunkt. Fylt av politisk engasjement, diskusjoner, fotball, latter og lek.

Men forrige fredag ble øya vår i stedet fylt av frykt, gråt, angst, smerte og død.

Det er ikke mer enn tre måneder siden mange av våre fineste tillitsvalgte sto akkurat her, på denne talerstolen, og holdt brennende innlegg på Arbeiderpartiets landsmøte.

I dag står jeg her og for å hedre deres fantastiske minne, fylt av glede over å ha kjent dem, fylt av sorg over at de nå er borte.

*

Det har vært tunge dager og netter siden forrige fredag.

Men støtten og varmen har gjort dem lettere å bære.

Klemmer, hilsener, tekstmeldinger, blomster og brev.

La meg fra nettopp denne talerstolen få uttrykke en varm takk til dere alle.

Til alle i AUF: takk for motet, for de rake ryggene, for fellesskapet og samholdet.

Takk til alle i Arbeiderpartiet, i arbeiderbevegelsen for øvrig, og til alle andre i hele landet, ja i resten av verden.

Takk til alle som har stilt opp for oss, som har delt sorgen med oss, som har støttet oss og hjulpet oss.

Det betyr mer enn dere aner.

Uendelig mange har gjort en fantastisk og livsviktig innsats siden forrige fredag ettermiddag. Hjelpemannskap, politi, helsevesen, frivillige.

Noen med stor fare for sine egne liv.

Igjen: Vi takker dere alle fra bunnen av våre hjerter.

*

Nordahl Grieg har skrevet at det er de beste som dør.

Slik føles det også for oss som nå står igjen.

Men i det samme diktet skriver Nordahl Grieg:

“De vil ikke sørges til døde,

men leve i mot og tro.

Bare i dristige hjerter

strømmer de falnes blod”.

 

Derfor vil vi hedre våre falne kamerater ved å føre deres visjoner og ideer videre.

Ved å fortsette å kjempe for det de var så brennende opptatt av.

Ved å fortsette der de slapp forrige fredag.

*

Det er en tid for alt.

Nå er det tid for sorg og ettertanke, for å kjenne på savnet, stille spørsmål, lete etter svar.

Så kommer en tid for å se framover, for å starte på nytt, for å gå videre.

Akkurat nå er det sorgen som tynger oss.

Men vi skal ikke tenke på våre døde med sorg.

Vi skal tenke på dem med glede.

Vi skal minnes dem med smil.

Vi skal hente kraft i tanken på alt de var og alt de sto for.

*

Gjerningsmannen har sagt at det var AUF og Arbeiderpartiet som var målet.

Det norske folk har svart med å si at det var et angrep på hele landet.

Gjerningsmannen ville ramme våre fineste verdier.

Verdier samfunnet vårt er bygget på.

Demokrati og åpenhet.

Rettferdighet og fellesskap.

Toleranse, og kamp mot rasisme.

Lenge før han er stilt for noen rett, kan vi si:

Han har tapt.

Et samlet Norge nekter å la seg true til taushet.

De fortvilte ropene og gråten på Utøya ble avløst av en stor, mørk stillhet.

Men stillheten ble brutt av sterke ord og klar tale.

Blomstene i gatene taler sitt eget språk.

Over hele landet har hundretusener gitt klar beskjed.

Vi har tatt landet vårt tilbake.

Slik vi skal ta Utøya tilbake.

Slik vi skal ta hverdagen tilbake.

Vi skal love at det igjen blir temamøter, verveaksjoner, stands og valgkamp.

*

Kamerater;

Vi har vært bundet sammen av sterke bånd.

Nå er de ubrytelige.

Vi som har opplevd dette, vil dele det for resten av våre liv.

Vi som var på Utøya, og alle andre som var der i hjertet og tankene.

Alt vi gjør, vil vi gjøre i lys av det som skjedde forrige fredag.

Vi vil for alltid være 22.juli-generasjonen.

Det er et stort ansvar.

Det er vi som bestemmer hva 22. juli skal bety framover og for ettertiden.

Dette er et vendepunkt.

En ny start, begynnelsen på noe stort, varig og viktig.

*

Kamerater,

Forrige fredag var vi samlet på Utøya.

I dag lover vi at den 22. juli neste år er vi tilbake på Utøya igjen.

Talen til prest Harald Grønnevik 27.07.2011:

Orda er slitne no. Nærpå utbrukte. Det meste er sagt.

Eit like viktig språk i desse dagane er folk som går ilag, held om kvarandre, bøyer seg ned med lys og blomar. Vågar visa tårer. Me anar ei nyskaping av fellesskap og varme i landet vårt, på tvers av mange grenser.

Av og til kjem me til store vegkryss som stiller oss framfor avgjerande val. I komande søndags tekst står Moses og Israelsfolket framfor eit slikt , og han seier til dei: ” I dag har eg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde”.

Dramatiske, vonde hendingar, som no den siste veka, kan føra oss i fleire leier. Slikt kan skapa hat og murar, eller forsoning og fellesskap. Mykje av det som skjer no i landet, tyder på at me er i ferd med å velja livet og det gode. La oss halda fram på den vegen.

Det er noko underleg - av og til kan forferdelege hendingar bera gode frukter. – Sjølv om prisen i dette tilfellet er altfor høg. Altfor høg.

Det som samlar oss er blitt ei svær sak i heile verda. Me må ikkje oppi det store gløyma at det er familiar rundtom i Norge som har betalt denne altfor høge prisen. Tankana på deira tap og ynskjet om å gi dei støtte ligg oss framfor alt på hjarta når me samlast i Etne i kveld.


Roser har for mange vore språket denne veka. Salmeboka vår seier om rosa:

Det finnes en dyrebar rose som aldri skal visne hen, den trosser all frost på jorden og blomstrer og blomstrer igjen.

Den blomstrer fremdeles i verden og dufter av sommer, til trøst for alle som bøyes av smerte i jordlivets nakne høst.

Å, brennende rose som blomstrer i kulde og smerte og savn! Å, hellige tegn på jorden! Guds kjærlighet er dens navn.

 

Apell frå Siri Klokkerstuen i Etne Arbeiderparti 28. juni 2011:

Kjære alle saman.

“Det gjer så vondt. Me klarar ikkje sovna og me klarar ikkje å vakne. men saman er me sterke.” Heidi Lindebotten, tidlegare leiar AUF, Hordaland.
Me sørgjer. Me er ramma av ein terror ingen hadde fantasi til å frykte. Det er ikkje ein dårleg film.

Me er alle ramma.

Bombinga av Regjeringskvartalet og massakren på Utøya er det verste som har ramma landet etter 2. verdskrig.
Me veit no at dette er eit direkte angrep retta mot Arbeiderpartiet og framtida vår, AUF. Me er alle ramma. Me er alle AUF-arar no.

Godt å sjå deg. Godt å sjå fellesskapet på sitt varmaste når me alle treng det som mest.
Varmen som strålar frå det norske folk og det internasjonale samfunn er intens.
Me er i ein ubegripelege situasjonen, det finaste me har, ungdommen og demokratiet vårt er ramma.
Me er alle ramma. Slik er det i “vårt lille land.”

Alle bryr seg, alle er berørte.

Me er så heldige at me ikkje kjenner til nokon som er direkte ramma i Etne. Fleire er likevel berørte, kjenner nokon. Andre vart ved tilfeldighetar ikkje ramma. Historiane er mange. Det blir fleire.

Den beste plassen å vera no er saman, sa Jette Christensen, ung fylkesleiar midt oppi ansvaret i helga.
Me har eit stort behov for å bidra. Dette arrangementet er eit av mange som pregar det langstrakte, men vesle landet vårt. No bidrar du.
Eg kom tilbake etter eit langt døgn i Bergen i går kveld. Minnemøte, fakkeltog, den blå steinen med blomsterhav og tusenvis av levande lys. Det var godt. Sterkast var møtet med ungdommen vår som overlevde Utøya. Møtet overbeviste meg om at det me gjer no også hjelper dei. Ungdommane eg sat med på partikontoret i Bergen i går var sterkt ramma.
Samtalen gjekk om varmen frå det norske folk, frå statsminister og kongefamilie.
Samtalen gjekk om lysglimt og gode minne.
Samtalen gjekk om Aleksander Dahle Oen og hans gullmedalje i symje VM.
Samhaldet og støtta gir dei tru på ei framtid.
Dette er me no med på.

Noreg etter 22.juli 2011.

Det er vanskeleg å finna ord som ikkje alt er brukte. TV, aviser og sosiale media har dominert tilværet vårt. Me skal ikkje vera redde for å låna orda. Dei set ting i perspektiv.
Noreg blir aldri det samme.
Det er vårt val korleis framtida blir.
Demokrati, trygghet og engasjement blir ikkje til gjennom vedtak, men gjennom folket.
Verdssituasjonen siste halvår har vist oss store folkerørsler FOR demokrati. Demokratiet er ein kontinuerleg prosess som me skal fornya og føra vidare.Det er me som skal avgjere vegen vidare.
Redsla kan ikkje og skal ikkje vinna.
Motstand mot demokratiet skal møtast med meir demokrati.
Me skal kjempe mot vold med nestekjærleik, mot hat med tolleranse, mot terror med demokrati og engasjement, seier Anne-Grete Strøm- Erichsen.
Me skal ta tryggheten tilbake.
Etter den lange fredagen har me vore i sjokk, fortvilelse og sorg. Slik vil det framleis vera. Men sakte vil dei første av oss greia å møte kvardagen. Andre treng meir tid. Ha respekt for at alle måtar å sørgje på er normale. Me må halda fram å visa omsorg. La oss prise.
Kjære ungdommar
Ingen norske ungdommar skal vere i tvil om at politiet står for trygghet.
De er håpet. De er framtida.
De skal forma og bestemma kva Noreg me skal ha framover.
Kvar og ein er umisteleg. Men me har mista mange.
Tore Eikeland, leiar i AUF Hordaland er blitt ansiktet på tragedien. Det kjem fleire ansikt dag for dag.
Tore var kronprinsen vår. Tore var magisk på talarstolen.
Han var ein kunnskapsrik ungdom, hekta på musikk, Brann, Newcastle og politikk.
Han var humørspreiaren med snert, ein god venn og mest av alt - eit godt menneske.
Var på medlemsmøte i Etne AP på Milja gard i juni.


Til slutt
Hald fast på omsorg, støtte og samhold.
Me har noko vondskapen ikkje har. Me har kvarandre. Med hovudet kaldt og hjarta varmt skal me engasjera oss og byggja eit inkluderande, fargerikt samfunn.

Låner ord frå Pablo Neruda:
Dei kan rive opp rosene, men dei kan ikkje hindra våren. Me har ikkje råd til å miste rosene våre.

Me lyser fred over minna til offera.

Laila Thorsens tale på Rådhusplassen i Haugesund. (25.7.2011)

Kjære venner!

Hjertelig tusen takk for at dere stiller opp for å støtte de pårørende og berørte på denne fantastiske måten. Å se så mange tusen mennesker samlet for fred og demokrati gir meg håp. Det gjør meg enda mer sikker på at vi skal komme styrket ut av denne forferdelige tragedien.

Vi som jobber i arbeiderbevegelsen har hatt noen vonde dager nå. Men, vi har holdt oss oppe med god hjelp fra veldig mange hold. Omsorgen og omtanken fra alle dere der ute har vært gigantiske. Jeg er imponert over arbeidet som gjøres i hele fylket og jeg er stolt over alle ungdommene som har slått ring rundt hverandre og nå tar vare på hverandre.

I en slik situasjon er det mange følelser som presser seg på. MEN, i en situasjon som er preget av meningsløshet, fortvilelse, sinne og sorg, er det viktigere enn noen gang at vi står sammen.

• At vi står sammen mot kreftene som truer demokratiet vårt.
• At vi står sammen mot kreftene som truer freden vår.
• At vi står sammen mot de kreftene som truer samholdet og fellesskapet vårt.

Vårt håp er at ungdommen som er berørt og deres pårørende, opplever at vi bryr oss. Vi må slå ring om demokratiet og verne om vår rett til å være politisk aktiv.

Jeg oppfordrer derfor alle til å være gode medmennesker i denne vonde tiden.

Som vår kjære statsminister så glimrende sa det: "Vi skal overvinne terroren som rammet Norge med mer demokrati og med ytringsfrihet. Vi skal fortsette å ha en åpen politisk debatt i Norge."

I Rogaland savner vi tre flotte ungdommer. En av disse er fra vår egen by. Det gjør at tragedien kommer enda tettere på.

VI SAVNER SONDRE.

VI SAVNER EN AV VÅRE EGNE.

VI SAVNER EN AV DE SOM VAR EN DEL AV DEMOKRATIETS FREMTID.

Jeg vil si som utenriksminister Jonas Gahr Støre sa: "Dere unge er det fineste landet vårt har. Ikke mist håpet!"

Vi gir ikke opp håpet. Og vi garanterer at vi ikke lar oss knekke!!!!

Kong Haralds tale

Hans Majestet Kongens tale etter tragediene i Oslo og på Utøya, i samsending på NRK og TV2 den 23. juli klokken 18:30.
 

Norge er rammet av en nasjonal tragedie. Det vi inderlig håpet aldri ville skje, har likevel skjedd.

På Sundvolden i dag møtte vi unge mennesker og deres pårørende som delte sine grusomme historier med oss. De har gjennomlevd et døgn som ingen av oss kan sette oss inn i. Våre tanker og dypeste medfølelse går til alle dem som er rammet, i Oslo og på Utøya.

Politiet, hjelpemannskaper, helsepersonell og frivillige har kjempet for å redde liv og gjort en heltemodig innsats for oss alle, også med fare for egne liv. Alle er vi preget av dette ufattelige som har slått inn over oss, og har med vantro tatt imot nyhetene om det økende antall døde.

Midt i alt det vonde og uoversiktlige har vi sett Statsministeren, Regjeringen og departementene håndtere situasjonen på en utmerket måte.

Både som enkeltmennesker og som nasjon vil vi bruke lang tid på å fordøye og bearbeide inntrykk, sorg og følelser. I denne prosessen trenger vi hverandre. Over hele landet har mennesker mistet noen de er glad i. Det er mange barn og unge som er redde i dag. De må vi ta spesielt godt vare på. For mange er det viktig å være sammen, mens andre har behov for stille refleksjon. Det er godt at landets kirker er åpne for alle som ønsker å tenne lys og trenger et sted å være. Det er også flott at lokale myndigheter og frivillige organisasjoner har et tilbud til dem som føler behov for å komme sammen.

Det er fremdeles mye vi ikke vet om bakgrunnen for gårsdagens grufulle hendelser, og det er viktig at vi lar de ansvarlige arbeide med å få klarhet i dette. Men noe vet vi: Handlingene som ble utført i Oslo og på Utøya er et angrep på det norske samfunnet vi setter så høyt. Og de er et angrep på kjernen av det norske demokrati.

Det er når nasjonen vår blir satt på prøve at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir tydelig. Nå står vi fast ved verdiene våre.

Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.

Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.

Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.

 

Kronprinsens appell på Rådhusplassen
H.K.H. Kronprinsens appell på Rådhusplassen. (25.7.2011)

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for.

Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap. Som savner.
På alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette tryggheten vår. Og på lederne våre som har blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene.

De som oppholdt seg på Utøya og i Regjeringskvartalet var mål for terroren, men den rammer oss alle.

Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få.

Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i.

Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.

Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot og vårt håp. Det er dere som skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha i årene framover. Hver og en av dere er umistelige. Men vi har mistet mange.

Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.
Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker.
Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene.
Vi kan velge å stå sammen.

Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.

Sammen har vi en jobb å gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen.

Vi vil ha et Norge:

Hvor vi lever sammen i felleskap med frihet til å mene og ytre oss.
Hvor vi ser forskjeller som muligheter.
Hvor friheten er sterkere enn frykten.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet.

Statsminister Jens Stoltenbergs tale på Rådshusplassen i Oslo. (25.7.2011)