Linn Løvvik (t.v.) og Hanne Gjerstad Henrichsen i rollene som Karius og Baktus.
Akkurat passe søtt
Festiviteten «Karius og Baktus» Regi: Elsa Aanensen Bakke Med: Hanne Gjerstad Henrichsen, Linn Løvvik og Bjørn André Widvey Publikum: 350 Har truffet på to nivåer.
TEATER: «Karius og Baktus» er Elsa Aanensen Bakkes debut som profesjonell regissør. Nifst å gjøre et stykke «alle» har et forhold til? Det har hun i alle fall ingen grunn til å føle.
Aanensen Bakke har truffet på to nivåer. Du kommer til å le, og det gjør smårollingen også.
Hele forestillingen er i to deler. Del én er «Karius og Baktus». Del to, «Drømmen om Egner», er en slags Egner-tribute der vi blant annet får toner fra Kardemommeby og Kaptein Sortebill, medvirkende 90 elever fra Haugesund Teaters teaterskole, regissert av Knut Gjelle Angell.
Denne anmeldelsen er basert på del én.
I uoverflødige rekvisitter foregår livet som tanntroll for Karius (Linn Løvvik) og Baktus (Hanne Gjerstad Henrichsen). Brødreparet bor i en tanngard med passelig liten dør, passelig lite vindu og passelig liten balkong, men som etter hvert får besøk av store tannlegeredskaper.
Fire akter er bundet sammen av en festlig forteller (Bjørn André Widvey) som for øvrig styrer den store tannbørsten, og boret og speilet til tannlegen.
Østlandsdialekten til tanntrollene er beholdt, og Løvviks stemme er skremmende lik den kjente og kjære fra fortellingen på TV. Hun gjør god figur som pessimistisk storebror, om litt unaturlig til tider når overdrivelsen blir for stor.
Gjerstad Henrichsen er enda bedre. Barnslig-gimmicken og bevegelser minner om ekte dukketeater. For henne virker det helt naturlig å bevege seg inni tennene til Jens.
Men Karius og Baktus bør ikke bli «søtere».
