Årets filmsjokk?

FILMANMELDELSE: Ruben Østlund må være en modig mann. I «Play» tråkker han barbeint rett ut i fordommenes ormegård, og leverer et stykke hverdag fra Sverige, Norge eller Danmark akkurat nå.

Del på Facebook

Et ekstremt ubehagelig samtidsdokument hvor de voksne enten ikke bryr seg eller selv går over grenser for å sette barn på plass. Historien har virkelige hendelser som basis: En gjeng innvandrergutter bruker all sin kløkt for å true til seg mobiltelefoner og andre verdi-saker fra svenske gutter. Uten vold – men med tung psykisk terror.

Og med den uttalte oppfatning at de har en slags rett til å forsyne seg fordi «pappaen din bare kjøper en ny til deg». De eneste gjengen frykter er fysisk overlegne ungdommer utstyrt med slagvåpen. Makta rår. Mer og mindre passive voksne tilskuere gjør ikke noe inntrykk.

Generelt skjønner de voksne lite av den fryktens verden både gjengen og de som blir mobbet til å gi fra seg tingene sine lever i. Og når to voksne bestemmer seg for å «ordne opp» ender de bare med å demonstrere for unge Anas og lillebroren hans at det er den sterkeste som har rett.

Filmen er en del av den nye svenske hyperrealismen. Det betyr tomme dvelende bilder, lange tagninger som får det til å klø ubehagelig i hele kroppen. Forvarsler og skikkelig muggen stemning som gjør at du som tilskuer tar del i frykten guttene føler.

Filmen fikk publikumsprisen i Tromsø og har allerede rukket å bli beskyldt for å formidle rasistiske holdninger. For tittelen «Play» går ikke minst på innvandrerguttenes evne til å spille på sin underdog-posisjon.

Mange gode spørsmål her – har noen svarene?

Anmeldt av Trine Styve Varlo