Selvforskyldt ulykke

BOK

Ian McEwan

"Ved Chesil Beach"

Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Gyldendal 2007

176 sider

Terningkast: 5

Språket er en fryd.

Innenfor relative rammer er et menneske sin egen lykkes smed. Verst går det ut over dem som ikke vet sitt eget beste.

Ian McEwans "Ved Chesil Beach" utspiller seg innenfor et tidsrom på noen timer. I uendeligheten før bryllupsnatten skal ta til.

Et nygift par. Storbritannia en gang på 1960-tallet. To unge, begge opp over ørene forelsket. Alt ligger tilrette for lykke. Men så vil forfatteren gå en annen vei.

McEwan har langt mer enn pur kjærlighet på hjertet. Smerte, kort oppsummert.

De nygiftes tilnærming til hverandre er romanens tema. Et kammerspill så nært, skarpt og følsomt fortalt at den som leser føler seg tilstede i rommet. Så menneskelig og allment observert at få unngår gjenkjennelsens effekt.

70 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker skjer via kroppsspråket, mener forskerne. McEwans historie underbygger påstanden. På eminent vis lar han oss ta del i de to personenes måte å tilnærme seg hverandre på.

Hvordan det ikke-verbale, spesielt det bevisst usagte, kan få skjebnesvangre følger. Langt mer alvorlig enn noen kan ane.

Forfatterens stil er tilbakelent. Språket er en fryd. Tempoet så lavt at nyansene får fritt spillerom.

Som komposisjon er romanen et lite mesterverk. Som fortelling gripende underholdning og – ikke minst – egnet til å speile leserens eget liv. Ens vilje til og bevissthet om det å se seg selv utenfra. Fra motpartens ståsted. Men viktigst – å velge, tåle, å se den andre slik han eller hun virkelig er.

McEwans fortelling er ukomplisert. En ren, skjær kjærlighetshistorie. Ikke om et umulig forhold, men om hvordan det mulige skusles bort gjennom ydmykelse, feighet, stolthet og tragiske misforståelser.

Anmeldt av Arnstein Olaisen