Under pastellen

Beatles hadde det. Rolling Stones, Sex Pistols, Fleetwood Mac, Hüsker Dü og U2, sto opp til halsen i det. Mekanismen som har gjort vanlige band med høyst ordinære mennesker til noe langt høyere og mer betydningsfullt enn bare det å lage musikk. Vi snakker om personkonflikter og dårlig kjemi blant kreative sjeler. I musikksammenheng både et redskap, en åpenbaring og for mange en nødvendighet, for å lage tre minutter lange poplåter som krever sin plass og gjør seg gjeldende.

Og gudene skal vite at a-ha har underkastet seg for de destruktive og ofte selvopptatte kreftene, som har rådet innad i Norges mest suksessrike popband gjennom alle tider.
Tidligere musikkjournalist Jan Omdahl har fulgt bandet tett i hælene, og «The Swing of Things» er like mye hans portrett av bandet a-ha, som de tre ansiktene bak navnet. Omdahls språk er fargerikt, kodepreget, men forståelig. a-has historie vokser på Omdahls syrlige og kjærlige penn. Og selv om han tydelig er fan, tillater han seg å være kritisk til deler av organisasjonen a-ha.

For å skrive en autorisert biografi om et levende vesen, handler om å finne balansegangen mellom nåtid og fortid. Omdahl veksler elegant mellom de ulike tidsperiodene, trekker ut viktige hendelser, setter det i sammenheng og asfalterer en framdrift i historien. Som ikke er over.

Boken gir tette intervjuer med Waaktaar, Furuholmen og Harket, samt folkene som til enhver tid har vært rundt dem. 20 år med suksess, uenighet, forsoning og comeback. Konfliktstoffet er saftig, og for meg overraskende, og har faktisk preget a-ha siden gjennombruddet.


Utfrysninger, økonomiske spørsmål og musikalsk uenighet. Dameproblemer, managertrøbbel og kommunikasjonssvikt. Tre selvsikre ego på felles poptripp, men som ikke kan oppholde seg i samme rom. Et dårlig klima, hvor søt musikk oppstår.

«The Swing Of Things» er den første vellykkede biografien om et norsk popband. Forfatteren har tatt sats, og a-ha har hoppet ut i det. Her ligger mye musikkhistorie, en del menneskelig drama og mye underholdningsverdi. Det er nesten som god popmusikk, det.

Anmeldt av Roar E. Jacobsen