Best i mindre doser

SHOW: Endelig skulle undertegnede vurdere følgende hypoteser, etter å ha sett mangfoldige TV-sendinger med siddisen:

– Kristian Valen på sitt beste, er Norges ubestridt beste musikalske imitator.

– Kristian Valen på sitt verste, er en som er grei å hoppe over ved hjelp av fjernkontrollen.

Starten av «Alle skal få» var av ypperste klasse. Valen har uttrykksfull mimikk, er flink til å bruke hele kroppen, og attpåtil har han en av fylkets beste sangstemmer.

Vi fikk en musikalsk og politisk rundreise med alt fra Olav Stedje via DDE-Bjarne Brøndbo og Thorvald Stoltenberg til Åge Aleksandersen. Så mange forskjellige artister og parodier at selv tusenkunstneren Valen måtte ha manus for å huske alle. Likevel rekker han å stoppe opp og fortelle om bakgrunnen til noen av figurene sine. Noen ganger hang verken kropp eller tunge med på det heseblesende tempoet, uten at det gjorde noe. Kristian Valen har en enestående evne til å le av seg selv. Når han gjør feil, gjør han det til kunst.

Hovedinnvendingen mot forestillingen er at det blir altfor mange forskjellige imitasjoner. Ti-tjue kan kanskje gå an, men jeg tipper at Valen er borti rundt hundre forskjellige stemmer i løpet av 65 minutter. Det blir ikke tid til å nyte Ari Behn-parodien, når artisten er over på Einar Gelius, Per Heimly, Arne Brimi og Petter Northug jr. bare det neste minuttet. I en forestilling med høydepunkter fra ti års karriere har Kristian Valen gjort mye bra. Men det var kanskje ikke nødvendig å ta med absolutt alt?

PS! Kristian Valen høstet stående trampeklapp, da han etter forestillingen kom ut på scenen. For å takke Haugesunds-publikummet, som han mente hadde behandlet ham godt de siste årene. Klapp på skulderen til dere alle.



Anmeldt av Fredrik Heggelund Jackson