En fortelling om livet på Tittelsnes

SVEIO: Mest av alt gir den tidligere Sveio-ordføreren bilder fra en tid da kaien yrte av folk det meste av døgnet. Og aller tettest var det ved 18.30 tiden når «dampen», MS «Sunnhordland» klappet til kai.

– Da var de der alle karene for å høre nytt, se hvem som kom til bygds og sjekke hva slags leveranser «Sunnhordland» hadde med. De som ikke var der var bygdas eldre damer, og de av karfolka som syntes turen til kaien var blitt for drøy, forteller Skåden.

Hans foreldre drev krambu eller landhandel på kaien med poståpneri og ansvar for å holde fyrlyktene i leia utenfor tente.

– Jeg er inspirert av Geir Kvam og hans historier om sjétongane og miljøet han vokste opp i i Haugesund. Han forteller på en måte jeg syntes er artig. Og så har jeg jo samlet på fortellinger og brokker herfra i alle år, og far min Øystein Skåden, samlet før det.

Knutepunkt

I dag er det stille på kaien på Tittelsnes. For stille, synes Magnus Skådens mor, som fortsatt bor der. Men i ferietiden livner stedet til.

– Før var det jo både båtanløp og bussavganger flere ganger daglig. Den gang gikk jo veien til Bergen om Tittelsnes, forklarer Skåden.

Han begynte i den enden han kjenner best, det han selv husker.

– Skrev ned minnene og så forsøkte jeg å skape kronologi etterpå. Og så har jeg fått god hjelp av Torill Borge Horneland, som har begått noen bøker selv.

Tilbakemeldingene fra lokalsamfunnet har vært gode. Boken er trykt opp i 500 eksemplarer og selges blant annet i butikken i Valevåg

– Humor er viktig. Mange av småsnuttene mine har mye latter i seg. Som for eksempel den gangen tre velkjente haugesundere med hatt og dokumentmappe havnet i sjøen da de skulle stige i land fra «Sunnhordland». Men jeg nevner ingen navn, forsikrer Skåden.

«Høvdingene» på kaia er han også opptatt av. De som het «Øvrabøen», «Idvarten» og «Pedersen», og som alltid var der og alltid hadde noe med det.

Vellykkede og mislykkede makrellkast får sin plass, og også «apartheiden på Nese» samt historien om einstøingen Erling Øhrn på Haugsbu.

Oppfinneren

– Han kom østfra og kjøpte den avsidesliggende gården uten vei og strøm i 1946. Hadde veldig lite kontakt med folk, men kom og handlet med far min i butikken etter stengetid. Etter hvert fikk de litt kontakt og far fikk vite at Øhrn var ingeniør og oppfinner, og hadde vært ansatt ved Norsk Hydro på Rjukan. Men så hadde han røket uklar med arbeidsgiveren og valgt å bosette seg langt utenfor allfarvei.

Striden sto om rettighetene til oppfinnelser han hadde gjort. På veggen hadde mannen faktisk et diplom for «oppfinning av farvefjersyn i 1918.» Patentsøknaden ble sendt inn i 1924. Bakgrunnen skal ha vært Øhrns ønske om å se den han snakket med i telefonen. Metoden var å overføre levende bilder uten å ta opp film, sier Skåden.

Forsvaret

«Tittelsnes før i tio» er også preget av nærheten til Tittelsnes fort, bygd av tyskerne og senere overtatt av Heimevernet.

– At jeg og alle kompisene mine har fingrene i behold er vel nærmest et under. Nærheten til fortet gjorde oss til «sprengstoffeksperter» i ung alder...

For gutten Magnus begynte dagen klokken 8 om morgenen og sluttet klokke ett når nattruta la fra kai.

– Lenge trodde jeg det var en slags normalarbeidsdag. Og kanskje er det det som gjør at jeg ikke har så stort behov for søvn og liker å pusle, blant annet med å skrive, utover natten.

Magnus Skåden har allerede planene klare for flere bøker. Nå vil han ta for seg mer av det historiske materialet faren samlet på.

– Egentlig er jeg forferdelig dårlig til å skrive Fikk til og med «Ikke» på en stil en gang. Læreren holdt stilboka mellom to fingre og slapp den i bossbøtta, smiler han.

Så langt det har vært mulig har han sjekket navn og datoer og forsøkt å få alt så historisk korrekt som mulig.

– Men det er nå mest fortellinger, ikke fulldokumentarbar historie. Mest artigheter til lokal bruk, mener Skåden. Som likevel skal avgi sine tre eksemplarer til Nasjonalbiblioteket som sitt bidrag til nasjonens hukommelse.