Kaizers: I ett med andre
Regelrett streit rockmusikk.
Janove Ottesen og hans Kaizers Orchestra er halvveis i sin «Violeta»-trilogi.
RETT FRAM: Janove Ottesen og hans Kaizers Orchestra er halvveis i sin «Violeta»-trilogi. ARKIVFOTO: TERJE STØRKSEN
Kaizers Orchestra
«Violeta Violeta Vol 2»
Petroleum
CD: Kaizers Orchestras ambisiøse trilogiprosjekt om «Violeta» og hennes liv og bakgrunn er kommet fram til midtlivsfasen. Det er fortsatt Janove Ottesens eget rockespråk med referanser til sirkus, dramakomedie og uhyggelige fyrer.
Musikalsk har bandet stoppet opp i mine ører; denne platen er regelrett streit rockemusikk i et landskap som like mye tilhører Rolling Stones/DumDum Boys. Fantasien fra Kaizers begynnelse er litt «gone by the wind», og de safer inn. Det blir lite interessant å høre på. Musikken deres låter mer sentimental enn skarp.
Beste melodi her er den mye radiospilte «Tusen dråper regn». De svakeste kuttene er det flere av, men vi kan nevne tullete rap-forsøk i «Silver» som et eksempel på Orchestras litt lettvinte måte å tenke progressivitet på. Utførelsen er halvveis.
Kaizers og Ottesen er ærlige arbeidsfolk med stor produktivitet. Et strategisk tenkende band som i disse dager har musikkteater på Rogaland Teater – «Sonny» – bygget rundt karakterene til låtskriveren. Det er DVD-utgivelse og denne trilogien av plater som kulminerer i en omfattende konsertturné neste år (Djervhallen 5. mars). Mange jern i ilden, for å bruke deres egen terminologi.
«Violeta Violeta Vol. 2» høres for ofte for anmassende ut. «Ro dere ned!», har jeg lyst til å si. Kaizers Orchestra er ikke akkurat et sofistikert band, selv om jeg mistenker dem for å strebe etter nettopp det.
Men sett på «Far til datter» – og bedøm selv.
Kaizers Orchestra skriver låter som skal fungere live. Det skal svettes og synges allsang. Går nok greit, det.
Anmeldt av Roar Eskild Jacobsen
