Klangen av kamp

KONSERT: Noen ganger hører du det bare. Særlig fra en sliter og viljesterk størrelse som Johannes Brahms. Når han virkelig drar til og underminerer alle instrumentseksjonene med førstesortering av krutt og klang. Minner deg på kreftene som faktisk bor i et orkester.

Del på Facebook

Stavanger symfoniorkester viste seg i går fullt på høyde med oppgaven. Ikke småtteri. Ingen overraskelse. Likevel en lettelse.

I Brahms’ gigantiske 2. pianokonsert kan vi aldri ta noe for gitt. Sterke krefter må temmes. En tøff tevling skal utkjempes. Særlig ved klaviaturet. Der utspilles en sentral del av spenningen.

Men først en svipp til åpningsnummeret – Edward Elgars «Enigma»-variasjoner. En liten gåte, visstnok. Skal vi si tiden er moden for å droppe hemmelighetskremmeri rundt tilblivelse og innhold?

Stykket står mer enn godt nok på egne bein. Som musikk. Uten mystikk. Det viste Stavanger symfoniorkester i går. Etter en nølende start lot de verket åpne seg i en kreativ, forseggjort og følsom hyllest til noe flott, men Gud vet hva.

Skal vi kalle det tonen av dette elegante og melankolsk erkebritiske, som er så vanskelig å definere, men som alle gjenkjenner når de hører det?

På samme måte som hos Brahms og hans umiskjennelige særpreg. Klangen av kamp. Musikken som henvender seg like mye til hjertet som hodet.

Noe av det beste med framførelsen fra dirigent Alexander Shelley og pianist Kirill Gerstein, var at de aldri forsøkte å redusere det emosjonelle ved å intellektualisere pianokonserten.

I stedet vektla de den sansbare prakten i firesatseren, som med sin symfoniske dimensjon overgår det meste i sjangeren. Ikke minst i melodiøsitet.

Samspillet mellom orkester og pianist var et klassisk eksempel på vellykket, ordløs kommunikasjon.

Solisten kunne verket til fingerspissene. Brukte styrken til å lage sin høyst selvformede tone. Den traff så det sang. Full av overskudd. Uten jåleri.

Mye energi skulle ut, og det med tyngde. Selv om Stavanger symfoniorkester mangler noe av den bunnløse dybden du kan høre hos Europas fremste orkestre, klarte de å skape nok fylde til at verket aldri framsto som en skygge av seg selv.

Mer som et voksent, velformet og vellykket reisverk av presisjon og overskudd. Brahms solte seg i glansen.

Anmeldt av Arnstein Olaisen