Klassikeren Smile

The Beach Boys:
«The Smile Sessions»
(2CD)

CD: Capitol/ EMIPå et eller annet tidspunkt hører du The Beach Boys. Du er ni år og lytter til «Good Vibrations». Året er 1966. Den nye singelen. Som om fønvinden løfter håret ditt. 45 år går. Du putter en CD inn i spilleren. Den siste låten på første CD, før bonuskuttene er «Good Vibrations», i en litt annen utgave. Fremdeles uimotståelig.

Del på Facebook

Da The Beach Boys lagde mesterverket «Pet Sounds», (1966) ble Beatles inspirert og spilte inn «Sgt. Pepper». Brian Wilson gikk i studio igjen med det som han trodde skulle bli «Smile». Wilson fikk nervøst sammenbrudd, taperullene ble stuet vekk. Noen låter havnet på andre album som «Surf’s Up», mens «Smiley Smile» fra 1967 ble aldri det «Smile» var tenkt som.

I 2004 kom Wilsons soloprosjekt «Smile» med unge musikere. Stemmen til geniet var ikke lenger god, men publikum og kritikere var fornøyd. Så har underet skjedde; de gamle Smile-teipene er restaurert og satt sammen til et dobbeltalbum. (fins også en 5 CD-boks). Gamle og unge Beach Boys-fans kan glede seg. Riktignok er sangene i mono, men du verden for en skattkiste.

Versjonen av «Wonderful», «Child is Father of the Man», «Vega-Tables» og «Surf’s Up» er alene verd et dykk i lomme-boka. Stemmene til The Beach Boys kan du sjekke ut på et eget kutt med vokalmontasje. Nyde-lige harmonier. CD 2 inneholder diverse tagninger og er mindre interessant.

Hvis «Smile» hadde kommet i denne versjonen i 1967, er det ikke sikkert at suksessen ville vært sikret. Hendrix kalte en «Heroes and Villains» i nyinnspilt utgave for «psykedelisk barbershop kvartett». Ikke helt urimelig, for revolusjonerende er ikke musikken, selv om LSD-inntaket må ha vært stort. Lite gitarer, mye vokal, marimba, blåsere.

Likevel er dette tidløs musikk, og kombinasjonen tekstforfatteren Van Dyke Park/Brian Wilson fungerte utmerket. Mye mørke og vibrasjonene fra en ensom mann.

Anmeldt av Truls Horvei