Langdryg og kjedelig

BOK: «Brobyggerne» er den første i Jan Guillous nye historiske romanserie på mange bind. Med sine 562 sider er det en mammut av en roman, som ikke sporer lysten til å lese de neste romanene i serien.

Del på Facebook

Historien starter på Osterøy utenfor Bergen i 1880-årene. De tre brødrene Oscar, Sverre og Lauritz mister både faren og onkelen på havet. De må reise til Bergen for å forsørge familien.

Det viser seg at de tre brødrene som går i lære, er uvanlig teknisk begavet, og Velgjørenhetslosjen Den gode hensikt, sender dem til Dresden i Tyskland for å få verdens beste ingeniørutdannelse. Norge trenger nemlig ingeniører. Bergensbanen skal bygges. I 1901 er de tre fiskersønnene diplomingeniører fra universitet i Dresden, men kjærligheten setter en stopper for deres reise tilbake til Norge, med unntak av eldstebroren Lauritz.

I det nye århundret er optimismen stor. Teknikkens gjennombrudd, troen på at mennesker og sivilisasjonen vil utrydde alle kriger.

Romanen er stillestående og langsom. Den er langt fra hva man forventer av en actionforfatter som Guillou. Her er utallige skildringer av Lauritz sine mange og lange skiturer i storm og kulde, der han stadig tenker på sin kjære Ingeborg – barondatteren fra Tyskland – som skal bli hans kone og bosette seg på Ustaoset. Det står ikke helt til troende i en tid som sjelden ga rom for denne type forhold.

Bemerkelsesverdig er det også at fattigguttene Oscar og Lauritz på kort tid blir rike – sistnevnte under sitt opphold i tysk Øst-Afrika. Guillou sliter med å finne ånden fra tidlig på 1900-tallet.

Personkarakteristikkene er flate, blasse, følelses- og konturløse. Dermed sitter du tilbake med en dryg bok som det slitsomt å komme seg gjennom.