Manglet sug i magen

Sinead O’Connor med band (IRLAND)
Hovedteltet. Vikedal Roots Music Festival
Torsdag 10. juli kl 22:00


”Something beautiful” fra det siste albumet ”Theology” åpnet jubileumskonserten på Vikedal roots. En monoton åpning. Og med åpning, menes de seks første sangene.

Det var det som skulle til før Sinead O’Connor ’våknet’. Med ”All Babies” fra albumet ”Universal Mother” kom hun mer til hektene. Og da ble det sterkt. Gitarist Steve Cooley og keyboardist Kieran Kieley forlot henne på scenen til ”Black boys on mopeds”. Hun skildrer smerte, smertefullt bra. Hun føler sangene, men vi kunne ønskt oss litt mer kontakt med deg Sinead. Ikke engang med ”Nothing compares 2 U” la hun til noe særlig ekstra utenom sangen i seg selv. Vi kunne like godt hørt sangen på radio. Men publikum elsket det. Lukkede øyne. Gyngende. Og de som var åpne lyste som stjerner. Ett litt over halvfullt telt der de ivrigste ’hysjet’ på resten. ”Nothing compares 2 U” hvisket hun flørtende til Cooley og da fikk vi jammen et lite smil fra mystikkens dronning.

De gamle låtene avdekker spekteret i stemmen. De nyeste er flate. Og om vi skal se på hvordan Sinead oppfører seg på scenen virker det som hun er enig. Hun stråler med sanger fra 1990 albumet ”I do not want what I haven’t got”. Det er kanskje også mest tenkelig. Det var da hun var på topp. Konserten i Vikedal i går kveld gjenspeilet karrieren hennes. Hun var på topp da hun sang fra 1990.

Undertegnede savner kontakt med publikum. Men det skal kanskje være sånn? Sinead O’Connor er en kompleks og hemmelighetsfull artist. Men by litt mer på deg selv så blir vi enda litt mer nysgjerrige.

Bandet avsluttet høyt oppe, og hadde ikke publikum hylt dem tilbake for to ekstranummer kunne de fått en stjerne for bra avslutning. ”33” ble ikke engang ordentlig avsluttet og ”Rivers of Babylon” var helt ok. Litt følelsen at de prøvde å få jobben unnagjort så fort som mulig.

Det ble ikke comeback for Sinead O’Connor.

Anmeldt av Marthe Synnøve Johannessen