Melodier i Nirvana

Susanne Sundfør
«The Brothel»
EMI

CD: «The Brothel» er en samling sanger som fungerer på dette viset: Når du først skjønner hva du lytter til, rydder du unna for å få tid til å lytte mer – fordi du hele tiden oppdager noe nytt. Det er en sånn plate.

Susanne Sundførs andre «egentlige» album er stort på ambisjoner, rikt på innhold og voldsomt i sin engasjerte nedstemthet. Eller; «The Brothel» byr på mye tristesse og tunge budskap, men den oppleves likevel positiv, glødende og erklært energisk.

Ser vi bort fra at Susanne Sundfør er 100 prosent haugesunder, er det lite som minner om Haugesund her.

Sekseren som krydrer denne anmeldelsen har heller ingenting med lokalpatriotisme å gjøre (hva nå det skulle være godt for), men den er et synlig utsagn fra undertegnede om at jeg faktisk ikke har hørt noe lignende før. Og jeg er en voksen mann på 41 år som liker å tro han har hørt det meste.

Men klart, «The Brothel» vil appellere mest til folk som har hørt en del musikk i sitt liv. Susanne Sundfør låter ikke som Radiohead eller Pauline Murrays Penetration, men «The Brothel» sine kjernelyttere vil ganske sikkert ha «OK Computer» i samlingen fra før av.

Det er god grunn til å tro at Susanne Sundfør fortsatt får stå i fred på bensinstasjonen på Haukås i Sveio, for å si det kulturelt geografisk.

Der Susanne Sundførs debut bar preg av hyggelig singer/songwriter-inspirasjon fra USAs vestkyst, står «The Brothel» med begge beina i tjukkeste Europa. Intens elektronika, lekker strykerpop og Sundførs mye omtalte vokalarbeid som spiller på lag med det musikalske feltarbeidet.

Dette er urban musikk, det er trangere om plassen, alltid noe nytt og annerledes å oppdage underveis. Nesten situasjonistisk musikk.

Åpningslåten «The Brothel» var førstesingle, og er en slik ståpels-sang med stigning på stigning. «Lilith» er en «gysare» av raske trommerytmer som gir albumet det nødvendige ekstragiret til å komme seg framover.

Fra nå av og ut er platen rett og slett en nytelse å betrakte.


Jeg liker godt de kabaret-assosierende komposisjonene; den sinnssykt fengende «It’s All Gone Tomorrow» – med kontrastlinjene «You make me bleed/you make me breathe» – og ikke minst gledessprederen «Turkish Delight» som fungerer som et syndens pøl med sine klare bilder og fine stemning.

Underveis hugger det fra maskiner og piano i «Lullaby», «As I Walked Out One Evening» og teatralske «Black Widow». Det hele ender i en bønn om tilgivelse (?) i det sakrale/monumentale sluttspillet «Father Father». Styggvakkert.

Jeg innbiller meg at «The Brothel» er platen David Bowie ville laget hvis han var 25 år i dag. Fordi det er «cutting edge». Men det har Susanne Sundfør fra Haugesund altså gjort. Ingenting er lettere enn å lage «interessant» musikk, kunsten er å ikke lage strebermusikk.

«The Brothel» er alt annet enn komfortabel. Menneskelige maskinrytmer og melodifølelse.


Og iPoden klarer heller ikke å kategorisere platen. Under sjanger havner den under både «pop» og «unknown genre». Og det Apple ikke forstår ...

Anmeldt av Roar Eskild Jacobsen