Midt i krigshelvetet

«Armadillo»

Regi: Janus Metz

Med: Danske soldater

Tid: 1 t. 40 min.

FILM: Du kommer ikke upåvirket ut av kinosalens mørke etter å ha sett «Armadillo». Dokumentarfilmen til den danske regissøren Janus Metz er sterk og usminket, samtidig som den har mange elementer fra fiksjonsfilmen.

Selv gjenopplevde jeg en reportasjereise jeg var med på sammen med andre journalister i Sør-Libanon rundt 1980. Høre knatrende maskingevær et par kvartaler bore i Beirut. Kjenne på frykten når du kjørte gjennom kontrollposter bevoktet av altfor unge gutter med gevær.

Filmen har vakt berettiget oppsikt. Hvordan har de «danske drenge» det som soldater i Afghanistan? Hva er det som skjer der, for alle vet at både danske, britiske og norske soldater er i krig.

Metz sin film har ingen forteller eller intervjuer. Vi følger en gjeng soldater i IFAS-styrken i leiren Armadillo. Fra de forlater Danmark, sine kjærester og familie til dager i et krigsherjet Afghanistan. I en periode på seks måneder er regissør og fotograf tett på soldatene.

Kameraet følger Mads, Daniel, Rasmus, Kim og flere soldater over alt. Først på avskjedsfesten i Danmark med stripping og fest. Så på patruljering og i trefninger med Taliban-medlemmer.

Fotograf Lars Skree må ha satt seg selv i fare mange ganger. Her er skuddveksling, vi er inne i tanks, vi ser svette ansikter. Frykt. Sorg. Gutter som er veldig høyt oppe etter at de har drept fem talibanere i en grøft. Musikken er forførende, rocka og nøye tilpasset hver eneste scene og løfter filmen.

Sterkest inntrykk gjør den lidende sivilbefolkningen, som står mellom de vestlige styrkene og Taliban. Vi hører om afghanere som blir skadd, husdyr som dør. «Armadillo» er en politisk granat i debatten om Afghanistan-krigen.

Krig er alltid råskap og meningsløshet. Kanskje unge danske guttene ikke føler det slik, selv om gode kamerater blir skadd, drept, og de selv tar liv. Det har skapt heftig debatt i Danmark: Kan danske soldater tillate seg å drepe?

Anmeldt av Truls Horvei