Olsenbanden jr. tilbake

 «Olsenbanden jr. og Mestertyvens skatt»

Regi: Arne Lindtner Næss

Med: Thomas Stene- Johansen, Fridtjof Tangen og Jonas Hoff Oftebro. Tid 1t. 21 min. Alder: Tillatt for alle.



Rutinepreget sjarm.



FILM: Olsenbanden jr-filmene er en liten og smålåten pengemaskin for Nordisk Film & TV AS.

Budsjettet er på 18 millioner kroner. Norsk Filminstitutt bidrar med 8,5 millioner kroner.

Guttene Egon (Thomas Stene-Johansen), Kjell (Jonas Hoff Oftebro) og Benny (Fridtjof Tangen) har personlighetstrekk hentet fra de voksne Olsenbanden-filmene som har snurret og gått i årevis.

Og nettopp dette at vi får akkurat det vi forventer, er vel noe av grunnen til seriens suksess.

Egon skal være smart, Kjell troskyldig og aldeles under Valborgs tommel, mens Benny er en slums som bærer hatten sin kjekt, men som stort sett ikke får ting til.



De unge skuespillerne leverer en helt grei innsats sett i forhold til hva de får å spille på.

Så altfor mye er det ikke. Følelser er knapt denne seriens drivkraft. Men denne gang får vi vite litt mer om barnehjemsgutten Egon som plutselig får seg en bestefar i Fredrikstad.

Dermed må Thomas Stene-Johansen jobbe med å vise fram de følelsene en slik opplevelse får fram. Om han lykkes?

Nja. Et stykke på vei, og kanskje nok i forhold til disse filmene som legger opp til å være mest til lyst. Men anslaget er der.



Historien denne gangen dreier seg rundt pengene Ole Høiland stjal fra Norges Bank i 1835. Et gammelt kart dukker opp, og Egon og bestefar Eugen Olsen følger i Høilands spor.

Til Akershus festning og til Ole Høilands hule hvor Mestertyven en gang skjulte seg.

Det er her god gammeldags norsk barnefilmpedagogikk slår gjennom. Historiske fakta dyttes inn mellom actionscenene som selvsagt aldri verken er skikkelig spennende eller skikkelig skremmende.

Det er som om hele filmen henger fast et sted lenge før 1960. Selv om jentene har fletter og gutter sykkel.

En lar seg sjelden overraske av plottet i Olsenbanden- filmene. En mirakuløst helbredelse etter et fall fra rullestol blir mest en gjesp.

Filmene bærer et veldig preg av at man bruker hva man har, inklusive en gammel iskrembil og en buss som bare kan rygge.

Gamlebyen i Fredrikstad og Akershus festning får masse eksponering, men det spørs vel om norske barn strømmer til i flokk for å oppleve disse historiske stedene for det.

For mye i «Olsenbanden og Mestertyvens skatt» går mest på rutine.

Det er ikke så lett å merke et hjerte som virkelig banker bak scenene som dras opp foran oss.

Så la oss håpe at barn som ser Olsenbanden jr. på kino også får lov til å se litt mer ny- tenkende, sprelske og varme filmer.



Anmeldt av Trine Styve Varlo