Ondskapens naivitet

«Utryddelsen»
Regi: Roselyne Bosch
Med: Hugo Leverdez, Jeane Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh
Spilletid: 1 t. 55 min.

FILM: Tall er tall. Derfor blir virkningen sterk når du i «Utryddelsen» øyner hvor mange mennesker 13.000 faktisk er.

Ekstra tankevekkende når du vet at alle du ser, unntatt 25 personer, skal dø. Det visualiserte grepet på den systematiserte galskapen fra juli 1942 er franske jøder samlet i publikumsetasjene i gedigne Vélodrome d’Hiver, Paris’ sykkelstadion.

En brøkdel av Holocaust-ofrene – derfor forsterkes virkningen. Bildene presses mot grensen for det tålbare. Filmen har mange av disse. Spesielt fordi historien om den franske jødeutryddelsen preges av ekstra inhumane trekk ved å deportere foreldre og barn hver for seg.

I resten av filmen har regissør Roselyn Bosch valgt underblikket. Tragedien vises gjennom en 11-årings skjebne. Først glade dager i Paris’ gater, så tiltakende uro, razzia, deportasjon og adskillelse.

Her får du se alt du ikke orker å forestille deg. Barnas forvirring og redsel, naivitet og avhengighet. Kosedyr i svette, små hender.

Samtidig fysisk og mental vold fra vanlig fransk politi, som spilte en sentral rolle i utryddelsesprosessen.

Midt i dette knyttneveslaget av erkjennelse – at ondskapens banalitet ligger i at den ikke kan tilskrives monstre, men vanlige folk – dveler filmen ved kontrastene: Naivitet og hat. Total desperasjon og grell ærgjerrighet.

Men også de som hjalp. Brannsjefen som trosset ordre og beordret vann inn i sykkelstadionet. De som advarte eller gjemte jøder før arrestasjonene. Prostituerte og andre som i skjebneminutter reddet liv av rent instinkt.

«Utryddelsen» er sånn sett unik. Ingen av de senere Holocaust-filmene, som «Schindlers liste», «Pianisten», «Gutten i den stripete pyjamasen» eller «Livet er herlig», klarer på samme måte som «Utryddelsen» å understreke ambivalensen i tidenes moralske kollaps. Her med introvert og usentimental kraft.

Usedvanlig gode rolleprestasjoner av Jean Reno som jødisk lege og Mélanie Laurent som sykepleier og ikke-jødisk hjelper. En mengde barn overgår flere voksne skuespillere.

«Utryddelsen» er ikke utbrodert, men dyp. Lite handling utover det høyst nødvendige. Vi kjenner historien. Scenene taler for seg.


Anmeldt av Arnstein Olaisen