Sortlands sorte strupe

Mikrofonkunstner. Er det en gyldig tittel på norsk? I alle fall passer det til Sivert Høyem. Til hans evne til å utnytte mikrofonens mange muligheter. Han lar tonene fra mikrofonen resonnere i hele lokalet for å skape vellyd. De lange tonene dveler akkurat så lenge som overhodet mulig. Det er kunst, det.

Del på Facebook
 
Full av energi er han også, herremannen fra Sortland, som for mange fortsatt forbindes med tiden i Madrugada. Han hopper rundt på scenen, eller kneler foran publikum som i bønn. Vi blir sittende fast, og det er ikke på grunn av det klisne ølskummet på gulvet. Derimot stemmen, mørk, klar og treffende.
 
Mye av musikken som ble presentert, kommer fra Sivert Høyems nye album ”Long Slow Distance”. Med rette. Dette albumet vil undertegnede uten å nøle kalle Nordlands åttende underverk (beklager at jeg ikke klarer å ramse opp de syv første på stående rockefot).
 
Med seg hadde Høyem bandet sitt. Ingen av dem prøvde noensinne å ta over showet fra vokalisten sin, det ville de neppe klart uansett. Men de lagde et elegant bakteppe for Sivert Høyems skjønnsang.
 
Bruken av lyseffekter må også nevnes. Det enkle er ofte det tøffeste. Her var det for det meste røyk og én farge av gangen, som lyste opp bakteppet. Men det fungerte. Som i Madrugada-låten ”Look Away Lucifer”, hvor det neppe var tilfeldig at to røde lys dannet horn på Høyems blanke isse. Stilig var det at lyskastere var plassert nede på scenen, noe som var med på å skape dramatikk også visuelt.

I nærmere to timer klarte Sivert Høyem og band å holde oss i ånde. Takket være et vell av gamle og nye kvalitetslåter, og evnen til å formidle det til publikum. En sterk femmer fra undertegnede, eneste som trekker ned er at låtvalget til tider ble en smule montont, med den ene langsomme sangen etter den andre.
 
Det henger kanskje også sammen med Sivert Høyems gripende sangtekster, som tidvis blir messende framført. Av vokalisten med Norges mørkeste, røffeste og tøffeste rockestemme. Han er profet i eget land.