UNDERHOLDER: Ola Onabule imponerte som showman, men låtmessig ble det for tynt. Foto: Grethe Nygaard
Soul med sjel
«Sjelden ser jeg at så mange forlater en konsert før slutt.»
SILDAJAZZKONSERT
Maritim Hall
Med: Ola Onabule (vokal), Ugo Delmirani (keyboards), Nial Tompkins (gitar), Paul Jones (trommer), David Robert Marks (bass), Jon Radford (trompet) og Duncan Eagles (tenor-sax)
Publikum: Ca. 300
KONSERT: Ola Onabule tok scenen i den noe gymsal-aktige Maritim Hall på udiskutabelt vis, og fenget publikum fra første tone. Allerede i første sang måtte han tørke svetten av en dyvåt panne. Musikken hans er blanding av soul, jazz, funk og vest-afrikansk musikk. Onabule viste en fløyelsmyk stemme, og et stort stemmeregister. Med vakre fraseringer gled han på en nydelig måte fra én tone til den neste, og viste en enestående evne til å variere dynamikken.
Men det aller beste var kanskje hans evne til å vise forskjellige ansiktsuttrykk. Engelskmannen Ola led, han gledet seg, var sint, munter, og hele reisen fikk vi være med på.
Men, og det er dessverre et lite men her. Låtskriveren Onabule holder ikke samme standard som underholderen.
Da han etter første halvdel hadde vist seg frem fra sitt beste, var det tydeligvis tomt i idé-sekken hans. Et unntak var kanskje da han sendte hele bandet av scenen, og framførte en liten, men skjønn sang helt alene. Undertegnede syntes derimot ikke det var spesielt vellykket da han oppfordret alle mennene i salen å brøle som løver for å «vise at dere er menn».
Bandet holdt seg mye i bakgrunnen, og gjorde lite for å fange oppmerksomheten. Det var også vanskelig, en show-artist av Ola Onabules kaliber er mer enn nok til å fylle scenen. En underholder av rang. Best fra det kom kompet, som styrte bandet med stødig groove.
Saksofonisten fremførte et par merkelige improvisasjoner, som startet i det intetsigende, og endte opp nærmest i tonemassakre i høyden, mens det kunne virke som om keyboardisten prøvde å overdøve ham. Bassisten glimtet til med en nydelig solo, men det ble med den ene. Gitaristen og trompetisten fikk aldri helt muligheten til å vise seg fram.
Sjelden ser jeg at så mange forlater en konsert før slutt. Det var kanskje en grunn til det også. Underholderen og vokalisten Onabule holder mål, i hvert fall i en god stund. Komponisten når ham ikke opp til navlen.
Anmeldt av Fredrik Heggelund Jackson
