Takk, bare Brahms

Vår Frelsers kirke

Johannes Brahms:

«Ein Deutsches Requiem»

Vissjass-koret og Vår Frelsers kirkes kantori

Solister: Henie Ihler Ørstad, Ole Jørgen Kristiansen, Steffen Horn, Ingrid Andsnes

Dirigent: Brit Steinsland

Publikum: 600

Konsert: Vår Frelsers kirke i går. En sangens hyrdeflokk inntok podiet. Det gikk i svart, fra topp til tå. Begravelsesminer. Sørgemarsjtempo.

Men så: Overraskende kjapt, ikke lenge etter første «Selig», var det grunn til å senke skuldrene. Både foran og bak dirigenten.

Ikke bare i lettelse. Også fordi det etter få takter av Johannes Brahms' rekviem ble slått an en selvsikker tone og uredd tone.

En samstemt, hardt innarbeidet og flygedyktig klang som gjorde det klart at sangerne i Vissjass-koret og Vår Frelsers kirkes kantori det siste halve året har gått på øvelse med mer enn kaffepausen i tankene.

Brahms' dødsmesse står i oppstemt kontrast til de fleste andre bidragene i «sorg- og tristesse»-sjangeren.

Den agnostiske, øl-elskende brumlebassen leverte en høyromantisk variant som tekstmessig og musikalsk er en hyllest til livet.

«Ein Deutsches Requiem» er et harmonisk rop om håp for framtiden. Koristene i Vår Frelsers kirke lot tenners gnissel ligge der det hører hjemme.

De fylte lungene med positiv klangmasse, blikkene med sterke ønsker om å lande uten sukk og stønn.

Hørbart ga de av seg selv. Og litt til. Det sto ikke på viljen til å synge ut.

Dermed fikk Brahms et godt stykke på vei pondusen han trenger for å oppnå effekt av det røslige reisverket han har lagt opp til.

Desto større ble savnet av det orkestrale motspillet. Skinnende messing i avslutningen av 2. satsen, for eksempel.

Å framføre Brahms' rekviem i pianoversjon er lov, men som å koble Mini-Morris til Arnardos campingvogn.

Eller som Brahms ville sagt – å spenne ponnier for karjol. Uten forkleinelse til arbeidshestene ved klaveret.

Steffen Horn og Ingrid Andsnes leverte en firhendig fornøyelse. Så kraftfullt og stemningsmettet som instrumentet tillot.

Bare med få unntak i utakt med koret. Godt mulig det var omvendt.

Men siden koristene, inkludert sangsolistene Henie Ihler Ørstad og Ole Jørgen Kristiansen, ga et så habilt stykke Brahms, ble det ekstra merkbart og enda verre at halve fundamentet var fraværende.

Uansett hadde dirigent Brit Steinsland tydelig klart å forme vidt forskjellige sangere til en langt på vei homogen masse.

Mannsstemmene låt ofte overbevisende, men var likevel underlegne alt- og sopranstemmene.

Kvinnesangerne sto løpet ut, mens noe av peppen forsvant i de bakre rekkene mot slutten.

Særlig i fugedelene, spesielt i 3. sats, hvor Brahms forsøker å være Bach, ble det for mye å holde styr på.

Selv ikke Brit Steinslands distinkte og tydelige håndbevegelser holdt da. Men så var heller ikke Brahms på sitt beste på fugefronten. Om det er noen trøst.

Hun hadde imidlertid ingen problemer med å få sangerne til å holde seg til avtalt tempo.

For selv om det hadde vært ønskelig med noe roligere framdrift i 4. satsen, var det få av sangerne som hadde behov for å komme i mål før tiden.

Styrkegrader og pauseslag ble variert og understreket for alt det er verdt.

Alt i alt? En variabel men i sum vellykket oppførelse av et klassisk kjerneverk.

Så bra at den hadde fortjent framførelse for full musikk.

Anmeldt av Arnstein Olaisen