Tett på Ian Dury

«Sex & Drugs & Rock’n’roll»
Regi: Matt Whitecross
Med: Andy Serkis, Naomie Harris, Olivia Williams.
Britisk.
Tid: 1 t. 55 min.


FILM: Ian Durys artistiske karriere vokste ut fra Storbritannias pubkultur, men han slo gjennom under punk/new wave-tiden på slutten av 70-tallet med albumet «New Boots And Panties», og hit- singlen «Sex & Drugs & Rock ’n’ roll». Musikalsk mer til felles med Alex Harvey enn Sex Pistols – men Durys humoristiske sinnatagg-karakter delte han med sistnevnte. Ian Dury var først og fremst en geezer.

Regissør Matt Whitecross har tidligere laget filmer med moderne kulturhistorie som tema («24 Hour Party People»). Spillefilmen om Ian Dury stiller seg i køen av morsomme, tragiske og halvskumle filmer som dyrker sterke egopersonligheter. Portrettet av Ian Dury er til tider forstyrrende i all sin voldsomme nærhet. Det er tett på. Andy Serkis gjør Ian Dury levende og fryktelig, skuespillerne er ingenting annet enn verdensklasse.

Filmen beveger seg sjelden ut av kjøkken, plate-studio og konsertklubb-setting. Likevel er det aldri noen tvil om hvilken tid vi befinner oss i. Det er tidlig åttitall i England – grått og trist og no future. Følelsene for filmen er en del av de samme som etter Ian Curtis-portrettet «Control».

Ian Dury trosset sitt handikap – han ble rammet av polio som guttunge – og stablet et kunstnerisk liv på beina sammen med billedkusntnerkone og to barn. Filmen viser Ian Durys uansvarlighet og egoisme for å fremme sitt The Blockheads, men også hans sterke og berg og dalbane-aktige forhold til sin trøblete sønn Baxter (kjent fra coveromslaget på den første LP-en) og elskerinnen Denise. Filmen viser en fyr som levde livet i sus og dus, på egen hånd, og med for mye bagasje å bære på. Konsekvenser.

Det er ikke så mye musikk, men det som spilles er originalmusikk fra The Blockheads. «Sex & Drugs & Rock’n’Roll» blir aldri sentimental. Litt som Ian Dury.

Ian Dury døde i 2000 etter lang tids kreftsykdom.


Anmeldt av Roar Eskild Jacobsen