The Shakespeare show

Haugesund Teater
Romeo & Julie av William Shakespeare.
Regi/manusbearbeidelse: Birgit Amalie Nilssen


TEATER: Aldri før har en oppsetning på Haugesund Teater ført til så mye bråk før premien. Og aldri har så lite handlet om selve forestillingen og så mye om en av skuespillerne i en mindre rolle.

I etterkant er det vanskelig å ikke ønske seg at mindre energi hadde gått med til å forklare hvorfor Pia Haraldsen var med og mer energi var blitt brukt til å få forestillingen i havn.

Å spille Shakespeare er ikke enkelt. Heller ikke å få publikum til å leve seg inn i, og føle tragedien som utspiller seg på scenen. I Haugesund Teater sin versjon av Romeo og Julie er skatere, komikk og rockemusikk blandet med gamle svisker, ment å få oss til svelge ganske så kompliserte verselinjer og tro på den udødelige kjærligheten.

Men det krever sin skuespiller, og i Festiviteten i går var det for få av dem.

Vi fikk en Romeo (Emil Johnsen) som jobbet iherdig og med overbevisning, og faktisk klarte å få oss til å føle og tro. Blant hans støttespillere var Linn Løvvik som Benvolia og Rikke W. Lie som Mercuita. Scenen hvor hun danser sin ulykkelige kjærlighet er en av de som får hårene til å reise seg på armene. Tybalt (Martin Furulund) spisset forestillingen. Hanne Gjerstad Henrichsen) ga oss en overraskende livlig Julie, men vant ikke helt kampen mot verselinjene.

Regissør Nilssen har tydeligvis valgt å sukre de store følelsene med komiske elementer, enten det er ammen som bryter ut i breakdans eller Julies mor som holder tale på O Sole Mio. Salen kvitterer med latter, men avstanden til dramaet blir bare større.

På plussiden: Det er deilig med en så skitten scenografi, Romeo og Julies verden er skapt av stillaser, ramper, elegante skatere med Martin Mentzoni som grafisk ikon. Kjappe sceneskift, to timer og 20 minutt fylt med beinharde slåsskamper, dansescener og store kontraster.

Det har vært et uttalt valg at denne forestillingen skal lokke de unge til teateret. Den skal overraske og provosere. Men til tider er det usikkert om vi ser på en versjon av West Side Story eller Shakespeare i ny og dristig tolkning. Å dra dramaet fram i tid er et velkjent knep, som gjerne fungerer. Men når tidsangivelsene blir veldig uklare, og til tider oppleves utdaterte, mister den en del av energien.

Ensemblet består i stor grad av teaterskoleelever og ungdommer som har begynt å bli drevne i gamet med å bære fram forestillinger. De gjør sine roller med guts også denne gang, og får hjelp av både overdrevne kostymer og velsnekrede danseopptrinn.

Men en Romeo og Julie-forestilling som river oss i sjelen blir dette ikke. Vi får altfor mye Shakespeare-show og for lite drama.

Switchblade Love kom godt ifra teaterdebuten sin, Munor fungerte som kontrast. Men en strammere forestilling med tro på hovedbudskapet hadde fortsatt hatt plass til dem.

Anmeldt av Elisiv Hauge Nilsen