Transvestitt mellom nazi og stasi

Haugesund Teater:
"Jeg er min egen kone" av Dough Wright
Med: Ståle Ytterli
Regi: Jostein Kirkeby-Garstad
Scenografi: Aud Sigrid Flesland
Kostymer: Janne Robberstad
"Fra dragqueen-bingo til Stasi-helvete."

TEATER: Menneskers historier, de er det vi vil se og høre på teater.
Fra første sekund av er det klart av Lothar Berfeldt eller Charlotte von Mahlsdorf framstilt av Ståle Ytterli, vil fengsle oss med sitt liv.

En høflig, dannet kvinne som egentlig var mann og som levde sitt liv i kvinneklær under to skrekkregimer i Tyskland. Først overlevde hun nazistene og så kom hun seg på sitt vis også gjennom Stasi-perioden i Øst-Tyskland.

Ståle Ytterli spiller henne med store respekt og kjærlighet. Vi er langt fra The Great Garlic Girls her. Faktene er små, stemmen modulert og høflig. Når Charlotte von Mahlsdorf forteller om møtet med homsenes Vest-Berlin etter Murens fall, er det med humor mikset med skrekk stilt overfor dette Sodoma og Gomorra.

Ytterli viser oss kretsen rundt Charlotte. Hennes bemerkelsesverdige tante som fortrakk mannsklær og var lesbisk, hennes tyranniske far, hennes kjæreste venn Alfred, og ikke minst mannen bak skuespillet om henne, Dough Wright. En amerikansk korrespondent som ble fascinert av hennes livshistorie, og som gravde fram bitene i puslespillet Charlotte. Også de bitene som var ubehagelige å få til å passe med den vennlige museumsbestyreren og samleren, som hennes samarbeid med sikkerhetspolitiet Stasi.

Ved hjelp av en meget intim scenografi og intelligent bruk av lys og speil klarer Jostein Kirby-Garstad og co. å få oss til å forflytte oss fra Berlin til New York med enkle grep. Vi besøker den hemmelige homse- og lesbebaren i Charlottes kjeller og det beryktede fengslet Tegel.

Ytterli bruker dialekter og ulike typer aksenter mesterlig for å gi oss hele 34 karakterer i løpet av de nesten to timene monologen pågår.

Der det kanskje svikter noe er i kroppsspråket og mimikken. Han er inntagende som Charlotte, men den andre personen som går igjen, skuespillerforfatteren Dough Wright får liksom aldri sitt eget uttrykk, sitt eget ansikt.

Kroppsspråket er litt stivt, selv om den Ytterli som møter oss etter pausen er adskillig mykere enn skuespilleren som holder oss med selskap i første akt.

"Jeg er min egen kone" har en utrolig miks av alvor og skjemt. Ordene er velvalgte og sammensetningene overraskende og slående "to the point".

En kraftprestasjon og et menneskemøte som vil sitte i lenge. Og så har hun jo levd Charlotte von Mahlsdorf!

Anmeldt av Trine Styve Varlo