To sider av samme sak: Hun har for lengst gitt opp å tøyle raseriet, han vil aller helst bare tenke positivt. Hanne Gjerstad Henrichsen og Even Rasmussen leverer to sterke portretter.
Underholdende galskap
Annonse
Oslo teaterensemble og Haugesund Teater
"Man ler så vilt"
Et sammenstøt i matbutikken. To intense monologer og en forrykende finale.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor regissør Linn Meyer Kongshavn har latt seg fascinere av stykket "Man ler så vilt". Et uforutsigbart møte med to personer som bare så vidt takler livene sine, men som likevel er svært så gjenkjennelig. Temaet er tungt, men stykkets forfatter gir skikkelsene så god tekst og så mange lag å spille på at latteren sitter løst.
Ikke minst i første og siste del av forestillingen. Handlingen foregår til tider helt på kanten av virkeligheten, en del er drømmer. Et nyttig grep når Jesus-barnet, Oprah Winfrey og en pistol er involvert.
Durang bruker det burleske og absurde til å kritisere dagens samfunn. "I man ler så vilt" er det blant annet kirkens syn på seksualitet, homofili og aids som får gjennomgå. En viktig debatt, som i dette tilfellet også fører til frodig terater. Men det er i skildringene av mannens og kvinnens forsøk på å holde ut å leve at stykket griper mest.
Den navnløse kvinnen har tre lange opphold på mentalinstitusjon bak seg. Utagerende, konstant rasende, og med et humør som svinger i alle retninger. I Hanne Gjerstad Henrichsens tolkning mangler det ikke på gal fysisk energi, du forstår godt at selv legene på Gaustad sliter med henne. Likevel kan du ikke unngå å føle medynk.
Hun er slitt og udefinerbar i alder, en kvinne fullstendig oppslukt i forsøkene på å gjøre verden rundt seg håndterbar og utholdelig. En fysisk og psykisk prestasjon som drar publikum med i alle rundkastene, ikke et øyeblikk mangler kontakten.
Mannen kan ved første øyekast virke mer i balanse, men Rasmussens rollefigur avslører ganske raskt at han har rikelig med demoner å slåss mot. Hans monolog har en helt annen temperatur og tempo, men sitter i det meste minst like godt. De fysiske øvelsene for å kvitte seg med alle negative tanker er ubetalelige. Men der hun får leke fysisk med sin galskap har han fått jobben som stykkets moral. Til tider en tyngre jobb.
Intimscene byr på en tankevekkende og utfordrende teateropplevelse. Ikke bare for alle som en eller annen gang har vært i kontakt med psykisk helsevern. Forestillingen lider litt under en forfatter som gjerne vil så mye på en gang, og som i sin iver etter å formidle poengene, har blitt unødig tung på labben. Litt hardhendt innstramming på midten ville gitt krefter til å ta inn enda mer av de gylne øyeblikkene.
Scenerommet er befriende tomt for annet enn de mest nødvendige effektene. Lyset er skarpt, musikken (eller muzaken) tilsiktet kjønnsløs og enerverende. Et bakteppe som gir skuespillerne rom til å utfolde all sin spilleglede.
Anmeldt av Elisiv Hauge Nilsen
