Gå til sidens hovedinnhold

22. juli 2011. En dag vi aldri vil glemme.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

10 år er gått siden den verste terrorhandlingen fant sted på norsk jord etter 2. verdenskrig.

Etter å ha opplevd sjokkdøgnet 22. juli i 2011 og de grusomme dagene etterpå, varmet det også å oppleve folkets spontane nedleggelser av blomster, Rosetoget og Minnegudstjenesten i Oslo Domkirke som alle gjorde stort inntrykk. Etter hvert trådte navn og enkeltskjebner mer og mer fram. Flere av deltakerne på Utøya var fra våre kanter. En av dem ble drept, men alle de 560 til 700 som var på sommerleiren, ble også ofre. Og familiene med. Og mange flere. De aller fleste av oss ble dypt berørt. Jeg prøvde å finne mening i det meningsløse. Jeg endte opp med å lage denne akvarellen som jeg etterpå ga til foreldrene til Sondre Furseth Dale. Den 17-årige sønnen deres, AUF-eren og musikeren fra Haugesund, var en av de drepte på Utøya. Familien hans delte gjerde med min mor. Så hun kjente den sjarmerende rødhåringen fra han var liten. Akvarellen ble til et postkort og inntektene har vært ett av bidragene til Sondre F Dales Minnefond der inntektene går til en årlig romjulskonsert, og til utdeling av et kulturstipend til en ung utøver eller gruppe. Kortet er også blitt gitt hvert år siden til årets 1. mai-taler. Det var jo AUF og Arbeiderpartiet terroristen ville ramme.

Mediene 10 år etter. I den siste uka vier norsk presse og norske medier hendelsen stor oppmerksomhet. På forbilledlig måte har de få jeg har rukket å lese, borret inn i viktige og vanskelige sider av tragedien som endret Norge. Hvordan gikk det med alle de berørte i Regjeringskvartalet og på Utøya? Følte de seg sett og respektert i ettertid? Fikk de den hjelpen og oppfølgingen som de trengte? I 2011 ble det sagt «Aldri mer». Dette var ikke en gal manns sololøp, slo retten fast. Det var et resultat av politiske holdninger fra miljøer ute på høyre fløy. Hvordan håndterte det norske samfunnet og de politiske partiene det som skjedde? Vi har vært alt for forsonende med dem som har trukket opp «Utøyakortet». Det er vi veldig mange som mener.

AUF har etterlyst et ordentlig oppgjør med de høyreradikale tankene som lå bak terrorhandlingen og de holdninger som de mener det er tatt altfor lett på i vårt politiske miljø. Andre politiske ungdomsorganisasjoner, også på høyresiden, mener det samme i disse dager. Det er gledelig lesning. De unge gir håp.

A-magasinet laget nylig en 47 siders reportasje og VG Helg 76 sider om 22. juli 10 år etter. Det er krevende lesing, og ikke minst er det tøffe bilder å se. Bilder kan fortelle mer enn mange ord. Det er vondt å lese og se at det som gir hatet næring fortsetter, og at mye av det blinde hatet har flyttet seg til det mørke nettet. Høyreradikale grupper marsjerer ikke like mye i gatene i naziuniformer som de gjorde på 80-og 90-tallet, men nettet har overtatt mye av funksjonen for å spre budskap og påvirke unge og sårbare sinn. Ofte er det forkvaklede ideer fremmet av selvoppnevnte ideologer som skaper ytre fiendebilder, slik også Hitler gjorde det på 1920-tallet. Da var det særlig jødene som ble skyteskive. Nå har vel først og fremst muslimene overtatt den rollen. Det er mye lettere å røre i grums og spre fremmedfrykt enn det er å bygge trygghet, tillit og solidaritet for og med nye landsmenn. Det er lett å rive ned og tidkrevende å bygge opp.

AUF ble stiftet i 1927. Det var nazismen og fascismen som vant fram og som førte til 2. verdenskrig da Europa ble satt i brann i 1940.

De unge AUF-erne så tidlig de alarmerende tegnene som nazismen viste. På slutten av 20-og 30-tallet ble en rekke AUF-lag stiftet landet rundt og mange unge AUF-ere agiterte. Blant de fremste var den senere statsminister Trygve Bratteli. AUF-lag ble startet også på våre kanter, i Ryfylke så vel som på Haugalandet. Historikere har pekt på de unge AUF-ernes kløkt, våkenhet, engasjement og mot. Forfatteren Roy Jacobsen hyller i boka » Trygve Bratteli – en fortelling» og journalist Gidske Anderson i boka «Trygve Bratteli» de unge AUF-ernes årvåkenhet og brennende engasjement i ei krisetid i Europa mens mange i den voksende generasjonen fortsatt sov.

Den første demonstrasjonen mot hakekorsflagget i Norge skjedde i Haugesund. I 1933 fant en demonstrasjon mot nazismen og hakekorsflagget sted i Haugesund. Den ble lagt merke til landet rundt. Hitler kom til makten i Tyskland det året. På selve 1. maidagen, Arbeiderbevegelsens Internasjonale kampdag, ble hakekorsflagget heist utenfor det tyske konsulatet. Hitler ville knuse fagforeningene og de politiske partiene og gjøre dagen om til sin Arbeidets Dag. De unge AUF-erne i Haugesund var kunnskapsrike og engasjerte. De så på hakekorset som en hån mot 1. maifeiringen, og bestemte seg for å gjøre noe med det. Ifølge RA i en reportasje I 1983, » Først mot hakekorsflagget for 50 år siden», var dette den første demonstrasjonen mot hakekorsflagget i landet. Hendelsen ble ifølge RA «berømt over hele landet». 1. mai 1933 gikk 150 modige AUF-ere fra rådhustrappa i Haugesund gjennom Haraldsgata ned til det tyske konsulatet på Indre kai der flagget ble revet ned.

Det kan være på sin plass å minne om dette også i disse dager.

Kommentarer til denne saken