Å lansere bok i disse dager – ikke greit

HJEMMEKONTOR: Journalistens hjemmekontor. Her lages det journalistikk. I et annet kontor i huset (nei, ikke fruens hjemmekontor i stuen), skrives det relativt tynne bøker.

HJEMMEKONTOR: Journalistens hjemmekontor. Her lages det journalistikk. I et annet kontor i huset (nei, ikke fruens hjemmekontor i stuen), skrives det relativt tynne bøker. Foto:

En bit av meg er ikke journalist. Han skriver bøker, men å lansere en bok i disse dager? Ikke greit.

DEL

KommentarJeg har stor sympati med musikere, lydfolk, artister, og alle frilansere som mister arbeid og inntekter i disse korona-dager. De får ikke mye penger inn på kontoen. Kreative må de være for å overleve.

Jeg sitter nå her i mitt lune hjemmekontor. Kjellermørkt er det, i grunnen greit. Bare jeg får treffe mennesker iblant. Fruen sitter en etasje opp i stuen og har sitt hjemmekontor der. Vi treffes til lunsj, men nå lengter jeg til Mediehuset Haugesunds Avis, se noen mennesker, snakke om journalistikk utover videokonferansen vi pleier å ha på morgenkvisten.

Men så er det den andre delen av meg, den skrivende, han som bedriver poesi og lager relativt tynne diktbøker. Jeg har altså jobbet en god del med nok en bok, som ble lansert 19. februar i Haugesund folkebibliotek. En fin seanse der jeg har fått låne to bluesmusikere og en bokbader. Dagen etter går turen til Stord. Den samme bokbaderen og en trubadur. Grei kveld.

Så venter Bergen offentlige bibliotek, onsdag 11. mars. Min bror skal spille sammen med min musikalske søster på lanseringen. Han lurer på noen dager i forveien om det kan bli avlysing: Koronasmitte, er ikke den truende? Ingen grunn til frykt, sier jeg, men drømmene mine sier noe annet; de er ubehagelige og forteller om smittefrykt, det ukjente. Morgenen 11. mars ringer min bokbader og forlegger i Bergen; bør vi ikke avlyse?

Alt blir avlyst nå. Jeg skulle vært på to møter, begge avlyst, og har familiemedlem med astma, sier han.

Jeg ringer til biblioteket. De tar sine forholdsregler, men jeg er velkommen. Mobil til mine musiserende søsken som er klar for lansering. På vei med ferjen over Bjørnafjorden: e-post og deretter telefon fra biblioteket.

– Du er altså på vei til Bergen? I morgen stenger vi biblioteket for alle arrangement, men du får bare komme i kveld. Blir sikkert lite folk likevel, sier arrangøren.

Jeg merker nå det som må kalles koronasmitteangst. Det kommer listende 18–19 sjeler for å høre poeten lese og intervjue seg selv (bokbader har meldt avbud). Nesten ingen klemming, og god avstand mellom folk. Musikalske innslag hjelper. Kvelden går greit, publikum er vennligsinnet og består stort sett av kjente fra familien i Bergen, og noen som jeg ikke har sett på 30–40 år.

Dagen etter er spesiell. Vi kommer til å huske den; statsminister Erna Solberg, helseminister Bent Høie og enda noen flere. Landet vårt blir avstengt. Ingen kultur- eller idrettsarrangement framover. Milliardpakke til næringslivet. Samme dag kommer det flere avlysninger; jeg skulle vært på biblioteket i Norheimsund, enda en tur til Bergen osv. Økonomisk betyr det ikke mye, men jeg liker å stå foran en forsamling; fortelle om det jeg har skrevet, lese dikt og tekster. Å gjøre det digitalt; det går jo. Men vi er mennesker, Homo sapiens, vi liker å se hverandre i øynene. Liker kroppskontakt.

Nå er dagene annerledes. Jeg savner hytta og snøen, og vet det er forbudte tanker. Har begynte på hagearbeid og skrudd opp to persienner i stuen. Som har ligget i kjelleren siden 2008 (!) og ventet på bedre tider. Jeg har ingen planer om å bli handyman, kommer til å surre framover med mitt. Men hver dag går med til en tur eller to for å klarne tankene, puste inn frisk luft og kjenne på at det er slettes ikke ille å bo i dette landet med oppgående helsesystem – og bestemte politikere, tross alt.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags