Å være hos frisøren, nesten frivillig

Rett før koronakrisen kom veltende innover oss, var jeg hos frisøren. Heldigvis. Da trengte jeg ikke å tenke på voksende hårlengde.

DEL

SIGNERT: Ukene har gått med hjemmekontor, annerledes arbeidsdager, pressekonferanser hver dag med Bent Høie & co. Statistikker over smittede, syke og døde har vært en gjentakende melodi. Jeg kan ikke klage. Har fast jobb og klarer meg, men jeg har kjent på voksende hårlengde. At det har klødd i hodebunnen og at jeg ikke passer til å ha halvlangt hår. Heller ikke for kort. Når det gjelder hår er jeg ganske konservativ; jeg vil ha omtrent samme frisyre som før. Så lenge det fins hår.

Når har det seg sånn at min trofaste frisør fra Bømlo gjennom mange år pensjonerte seg. Jeg måtte finne en annen, og nå har jeg prøvd en fra Midtøsten som ikke snakker så godt norsk eller engelsk. Har vært der før, og det har gått greit. Selv om jeg alltid har følt meg for kort på håret etter besøket.

Denne uken var jeg innom igjen. Først og fremst for å bestille time til en annen dag. Salongen er tom, bortsett fra frisøren og meg. Det er bare å sette seg ned, smiler han. Noe jeg gjør uten å protestere; jeg har fri denne dagen. Frisøren tar på seg svarte hansker og munnbind. Og setter i gang med klippemaskin. Var det ikke slik at under forrige besøk og han kom opp med den elektriske hårklipperen, og jeg sa: Bruk heller saks, du. Jo visst, og det gjorde han.


Men nå setter han i gang og hører ikke mine innvendinger. Også denne som jeg gjentar minst to ganger under besøket: You don’t need to cut so much of my hair … Da bare kjører han i vei med den elektriske dingsen langs sidene, og håret mitt faller som mykt saueull mot gulvet. Jeg får flashback til barndommen da far var vår hjemmefrisør og brukte manuell klippemaskin. Den lugget og tårer presset seg på. Jeg hatet den maskinen og resultatet etterpå; altfor kort i nakken. Mine store ører kom tydelig fram, og jeg syntes det var pinlig.


Akkurat nå skjer det samme i frisørstolen. Riktignok lugger det ikke. Ørene mine blir tydeligere enn før, to rødmende vafler. Men jeg sier ingenting. Han jobber med saksen nå. Blir han aldri ferdig? Kjemmer håret mitt pent på issen. Når jeg gløtter inn i speilet, ser håret mitt slikket ut som om jeg har brukt kilovis med Brylcreem. Populært på 50- og 60-tallet og er en forløper til dagens hårvoks. Noe jeg aldri bruker.

Mens jeg sitter klam i frisørstolen tenker jeg på at mine to sønner alltid ble klippet av meg gjennom barndommen. Helt til de ikke gadd lenger. Jeg var en amatørklipper, men de klagde sjelden. For lengst begynte de å gjøre jobben selv med barbermaskin, og fikk seg tidvis blankpolerte skaller. Som fremdeles er populært.


Siste innspurt. Frisøren dynker håret mitt med en substans som fyller neseborene mine, rommet, verden. Frisyren min er glatt og velstelt som en Elvis Presley. Jeg smiler og betaler.

På vei ut rusker jeg til håret og føler meg litt bedre. Og jeg vet at neste gang håret har krøpet et par centimeter forbi øret, er jeg midt i en stresset arbeidsdag og stanser utenfor frisøren. Ber ham ikke klippe meg for kort. Da har han kanskje ikke dette munnbindet som gjør kommunikasjon vanskelig, og kanskje han lar klippemaskinen ligge.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken