Terningkast 5: Her er det bare å gå berserk

SJELEVENNER: Orm og Rufus, her godt nedgravd på Bukkøy, møtes gjennom kunsten.FOTO: NRK

SJELEVENNER: Orm og Rufus, her godt nedgravd på Bukkøy, møtes gjennom kunsten.FOTO: NRK

Artikkelen er over 2 år gammel

Er det verdt å bruke tre timer på fjollete humor fra Avaldsnes? Ja!

DEL

ANMELDELSE 

«Vikingane»

Sesong 1 med seks episoder er ute på NRK.no nå. Første episode vises på NRK1 fredag.

Regi: Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen.

Skuespillere: Kåre Conradi, Silje Torp, Nils Jørgen Kaalstad, Trond Fausa Aurvåg, Kristine Riis, Henrik Mestad, Marian Saastad Ottesen og flere.

Jeg var spent på «Vikingane», NRKs humoristiske storsatsing, i hovedsak innspilt på vikinggården på Bukkøy. TV-serien legger dagens småproblemer til 700-tallets voldsomme vikingtid. Absurd humor er risikabelt. Det er lett å bomme. Her treffer de med mye.

I serien blir vi kjent med folket i vikinglandsbyen Norheim. Olav (Henrik Mestad) er en sterk og populær høvding. Mens han er på tokt, styrer den patetiske broren Orm hjemme. Kåre Conradi er strålende stakkarslig, nesten så det er vondt å se på.

Kona Frøya (Silje Torp) er stor og sterk, og er med på både plyndring og voldtekter. Herlig kontrast, hvor kona er pinlig overbærende med Orms svakheter (i vikingperspektiv, han er vel egentlig bare en ordinær, moderne tøffelheltmann). Vi aner tidlig rivaliseringen mellom Orm og den kampglade Arvid (Nils Jørgen Kaalstad).

Orm ønsker at landsbyen skal bort fra sine brutale vaner, og heller bli kulturhovedstad. Her får han hjelp av den bortførte trellen Rufus (Trond Fausa Aurvåg) som har kunstnerisk erfaring fra Europa og kompromissløse ambisjoner.

Serien kobler nåtidens hverdagsproblemer, dialoger og klisjeer – med vikingtidens klisjeer, brutalitet og påståtte spilleregler. Her er det lett å kjenne igjen utfordringer fra parlivet (som når Arvid skal på minitokt, men har glemt konas avtale om å lese poesi med vennepar) eller arbeidslivet (litt usikker på det med fryktbasert ledelse).

Serien er litt «Vikings», litt Monty Python, litt «Neste sommer».

Og så er det stas med de lokale, flotte bildene – og se etter kjente fjes blant statistene.

Serien er ikke feilfri. Noen poenger dras for mye ut, noen av platthetene er for platte (eller ikke platte nok) og en del scener er i overkant forutsigbare. Mange vil mene en del av vitsene er for langt inni underbuksa. Likevel synes jeg dette er bra. Jeg flirer og humrer hele veien – og var faktisk spent på hva som ville skje videre fra episode til episode.

Hovedårsaken til at det funker såpass godt, er at skuespillerne nesten uten unntak er nydelige i sine karikerte roller. Her er det gjort en god jobb med casting, og typene er lette å kjenne igjen. Et stjernelag som ser ut til å ha lagt hjerte, sjel og skjegg i ukene på Avaldsnes. Jon Øigarden er destillert komisk ondskap når han dukker opp som Jarl Varg i de siste episodene. Kristine Riis er sexysleip i sin maktfetisj.

Detaljer hever stadig karakterene, som det svarte spyttet som renner fra kjeften til Vidar Magnussen i en liten rolle som trollmann. Detaljene gjør at jeg vil ta fram igjen noen av episodene snart – og jeg håper på en ny sesong.

Det er satt tolv års aldersgrense på serien. De seksuelle referansene kommer tett, og den tegneserieaktige volden er blodig frisk. Barn godt bevandret i populærkultur vil likevel trolig ha stor glede av serien. Heller dette enn Disneys perfekte ungdomsserier. Anbefalt.

PS! Ikke tenk for mye på historisk korrekthet.

Artikkeltags