Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har den siste halvannen uka, sammen med to andre venninner, engasjert meg tungt i saken om Liban som skal kastes ut av Norge. Ettersom vi begge har sønner på samme fotballag, så har det blitt noen timer på sidelinja – for Liban er en veldig tilstedeværende pappa.
Alltid et godt smil og alltid et vennlig ord. Sånn kjenner jeg Liban.
Og nettopp derfor har jeg engasjert meg i saken.
Liban trenger og fortjener oppholdstillatelse i Norge.
Fordi FNs barnekonvensjon ble inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, jf. lovendringer i 2003.
Fordi Norge av dette plikter å sette barnas beste først.
Fordi jeg vet Liban er den viktigste personen i Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir sine liv.
Fordi jeg vet at kona til Liban, Batula, er avhengig av å ha han her, for selv å få fullført studier og kunne jobbe.
Fordi jeg vet Liban er en tilstedeværende, trygg og omsorgsfull pappa.
Men Liban valgte i ung alder å flykte til Norge fra Etiopia. Ønsket om trygghet veide tyngre enn avslaget på asylsøknaden, og dette lovbruddet gjør at fire norske barn nå står i fare for å miste pappa’n sin.
Så må en minne seg på følgende:
Etiopia er et land veldig ulikt lille trygge Norge.
De siste to årene har flere hundre tusen blitt drept. Til tross for at en fredsavtale ble signert i november 2022, er landet fremdeles preget av uro og utrygghet. Konfliktnivået har økt mellom de to største etniske gruppene i landet, Amhara og Oromo. Blant de stridende partene er Amhara-militsgruppen Fano og Oromo Liberation Army (OLA).
Liban sin far tilhørte sistnevnte gruppe, og var direkte årsak til at Liban i sin tid søkte asyl i Norge.
Slår ring om Liban etter sjokknyheten: – Gir ingen mening
Menneskerettighetene brytes daglig gjennom overgrep, voldtekt, utenomrettslige henrettelser og massakrer. Tusenvis av mennesker er drevet på flukt, millioner er internt fordrevne.
Dette er Etiopia anno 2023, det samme Etiopia Liban flyktet fra for snart 20 år siden.
Firebarnsfar bosatt på Karmøy: – Jeg vil mest sannsynlig dø
Det er altså tilbake hit UNE syns at pappa’n til fire norske barn og statsborgere skal returneres.
Fordi lovbruddet veier tyngre enn konsekvensen av å frata fire barn pappa’n sin. Det er jo et regnskap som er lett å sette opp, iallfall når det juridiske ser ut til å ha veid tyngst, og ikke barnas beste.
Men hva sier FNs barnekonvensjon?
«Voksne skal gjøre det som er best for barna.» Punktum.
Ordfører i Karmøy kommune, Jarle Nilsen, sa i sin nyttårstale om flyktningstrømmen fra Ukraina:
«De norske myndighetene har gjort det klart at Norge skal ta ansvar og stille opp. Det skulle bare mangle. Vi har et moralsk og etisk ansvar for å stille opp med ressursene våre når mennesker er i nød og står i reell fare for å miste livet sitt.»
Det samme var også tema i Kongens nyttårstale:
«Vi skal erkjenne at vi trenger hverandre. Det minner oss på at vi ikke er alene. Det styrker oss. Og det gir håp.
Jeg håper at alle som får skape seg nye hjem i Norge vil oppleve den varmen og trygge havnen de ønsker for seg og sine kjære.»
Derfor ber jeg denne lille bønn:
Kjære folkevalgte politikere,
Kjære UNE,
Kjære Emilie Mehl.
Ta vare på barna til Liban.
La dem fremdeles få ha pappa’n sin hos seg.
Lov meg at de beholder fundamentet og tryggheten de trenger.
Gi dem tillit til at Norge gjør det beste for dem.
For UNE er Liban bare et vedtak blant mange, for Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir er han alt.