Gå til sidens hovedinnhold

Begynte å «jobbe» med sild som niåring. Nå er hun sjefen

Hun bærer Haugesunds sildehistorie på sine skuldre. Torbjørg Frette Kyvik (45) tror sildas miljøprofil og sunne egenskaper vil gi havets sølv en ny inngang til moderne frokostbord.I dag, lørdag, dekkes verdens lengste sildebord for 35. gang.

Artikkelen er over 1 år gammel

Haugesund og sild. Det hører liksom sammen. Selv vi med mer eller mindre traumatiske minner fra barndommens sildemiddager har et slags nostalgisk forhold til den.

Det var slik Haugesund ble Haugesund. På grunn av sildå. Alle ville ha en del av den, og fabrikker poppet opp på hver en tue. Nå er det bare én igjen.

– Vi hadde besøk av Ingrid Espelid Hovig og Fjernsynskjøkkenet en gang. Hun spilte inn en hel episode om sild sammen med pappa på Staalehuset. Det var veldig spennende å sitte musestille å se på når de gjorde opptak. Og gjett om salget av sild tok seg opp etter at den episoden ble vist, smiler Torbjørg Frette Kyvik.

HER KAN DU SE KLIPPET PÅ NRK.NO

En nytt «Ingrid-boom» som den i 1982 tror hun ikke de vil se igjen. Men at silda fortsatt fortjener en plass på de fleste bord, er hun klar på.

– Sild er virkelig i tiden, det er supersunt, og villfanget norsk fisk har en god miljøprofil. Vi ser jo at flere og flere blir bevisst på hvor maten kommer fra, og da er silda vår et godt alternativ, mener Torbjørg Frette Kyvik.

Farmors seighet

Hun er femte generasjon Kyvik, datteren til Tor som i årevis drev fabrikken sammen med broren Bjørn. Historien til familiebedriften strekker seg helt tilbake til Hans Jacob Kyvik som startet bedriften i 1866.

– Hans Jacob vokste opp på en gård på Stord. Han var yngst av tolv søsken og det var ingen framtid for han der. Derfor reiste han til Haugesund. Der møtte han ei dame som både var kjekk og hadde en del penger. Det gjorde at han fikk mulighet til å starte for seg selv med sildefiske og rederivirksomhet, som så mange andre på den tiden, forteller Torbjørg.

Selv om mange av sildefabrikkene satte kroken på døra da silda forsvant, har familien Kyvik klart å stå av stormene. En av familiehistoriens virkelig sterke personligheter var Torbjørgs farmor, Martha.

– Hun ble enke bare 45 år gammel, og fikk brått ansvaret for bedriften som på den tiden både hadde egne båter og drev med tønneproduksjon og sildesalting. Hjemme hadde hun fem barn. Det var nok mange som håpet på at hun ville gå konkurs, slik at de kunne overta den attraktive eiendommen, sier Torbjørg.

Selv husker hun farmoren som et samlingspunkt for familien, høvdingen. Det var hun som serverte varm sjokolade og nystekte rundstykker, hun som åpnet huset sitt for hele storfamilien hver 17. mai og 1. juledag, og hun hadde alltid både plass og mat til alle på landstedet i Vikedal.

– Hun kjørte bil helt til hun var 93 år, og ble over hundre år gammel. Hvis jeg bare har noe av hennes seighet, så er jeg heldig.

Balanserte på tønnelokk

At Martha var så ung da hun ble enke, gjorde at sønnene Tor og Bjørn tidlig måtte ta ansvar i fabrikken. Deres vei inn i familiebedriften gjorde at de begge var bevisste på å ikke presse sine egne barn til å overta når den tiden kom.

– Både Tor og Bjørn har tre barn hver, men ingen av oss søskenbarn følte noe press om at vi måtte ta over. Men vi fikk jo tidlig et forhold til fabrikken. Jeg ville også ha sommerjobb der som mine to eldre søstre, og var veldig liten da jeg begynte å jobbe, altfor liten etter dagens målestokk. Men jeg var skikkelig kry over å få lov til å ha sommerjobb og tjene noen kroner.

Torbjørg kan fortsatt kjenne tyngden av forkleet rundt halsen etter en hel dags jobb. Hun var vel ikke mer enn ni–ti år, og husker hvordan de stablet opp tønnelokk slik at hun kunne nå opp til arbeidsbenken. Selv om hun ikke fikk bruke kniv, kunne hun hjelpe til med å dra skinnet av silda.

– Jeg hadde mer enn nok med å balansere på tønnelokkene. Husker hvor godt det var å dusje da jeg kom hjem fra jobb for å lindre slitne muskler, og å prøve å skrubbe lukta av sild bort fra huden. Da jeg ble litt eldre tjente jeg nok penger til at jeg kunne kjøpe en Benetton-genser for egne penger. Det var skikkelig stas, smiler Torbjørg.

Byrde eller mulighet?

– For en mulighet du har fått, sa en dag ei venninne til Torbjørg.

Hun hadde gått en stund og tenkt på hva som skulle skje med familiebedriften. Et søskenbarn hadde jobbet på fabrikken en stund, men valgte å slutte og flytte fra byen. De andre søsknene og søskenbarna hadde også flyttet eller etablert seg på annet vis med egne liv og jobber.

– Ansvaret med å eventuelt skulle overta familiebedriften føltes både skummelt og tungt. Men det var da ei venninne minnet meg på den muligheten det faktisk var. Det var som hun skrudde på en knapp for meg. Og jeg syns det er flott at av alle fabrikkene som var på hvert et nes, så er det vår som har overlevd. Det må være lov å være litt stolt.

For tre år siden overtok hun sjefsstolen, og selv om 80 år gamle Tor fortsatt liker å gå i dørene på fabrikken, er det i dag hun som bestemmer.

– Det er ikke alltid han er enig, men det som fungerte før, fungerer ikke nødvendigvis like bra i dag. Alt har blitt mer regulert nå, og alt vi gjør skal dokumenteres og kunne spores. Kravene er de samme om en har en stor bedrift der de kan ha egne folk til å jobbe bare med egenkontroll, eller om en har en liten bedrift som vår. «Det lukter ikke sild her lenger», sier gjerne den eldre generasjonen som kommer innom. Men fokuset på hygiene og matsikkerhet er et helt annet nå enn for 30–40 år siden da de satt i et hjørne inne i fabrikken i røykepausene, og da varmt vann kun ble brukt til å tine opp kalde hender.

Lokale jobber

Mens andre norske sildegiganter har flyttet sin produksjon til Polen, og norsk fisk sendes halve verden rundt for å bearbeides før den ender på norske middagsbord, har Kyvik holdt seg til Haugesund. Selv om det koster mer å beholde produksjonen lokalt, har Torbjørg Frette Kyvik tro på at norske forbrukere er villige til å betale litt ekstra for lokalprodusert kvalitet.

– Visste du at små krabbeklør sendes til Vietnam for å renses, før de sendes tilbake til Norge og brukes i fylte krabbeskall? Det er ikke lønnsomt å gjøre det i Norge, sier Torbjørg.

For henne er det nettopp det som gir jobben hennes verdi og innhold. Å skape arbeidsplasser. Holde det lokalt, og holde liv i tradisjonen.

– Vi har seks faste ansatte i produksjonen. Flere av dem har vært her i nærmere 30 år. Fra august av begynner vi å gire opp til jul, og før jul har vi tolv i arbeid her.

I dag produseres det nesten 20 forskjellige sildevarianter i fabrikken, alt av sauser lages fra grunnen av. Målet er å utvikle nye smaker til butikkhyllene.

Vi må utvikle oss, ellers dør vi. Men vi skal ikke tulle for mye med tradisjonene heller. Sild er viktig for mange, og vi ser at vi får et oppsving foran det vi kaller kniv og gaffel-høytidene, når folk har litt ekstra tid og kan sette seg ned og nyte måltidene på en annen måte enn i hverdagene.

Norsk sild i Sverige

Selv er hun ingen ihuga fan av sild og poteter til middag, og hun er glad hun slipper å ha en tønne spekesild stående klar i kjelleren. Hun vil heller bruke silda på sin egen måte. Gjerne i en asiatisk inspirert salat med mango, chili og koriander, eller i wraps med sild og diverse grønt.

– I alle salater som du ville brukt kylling eller laks, kan du godt bruke sildefileter. Sild er godt til det aller meste, og det er bare fantasien som begrenser.

Hun serverer gjerne sild når hun skal ha klubb med venninner. «Alle må smake», får de beskjed om. Og selv om vertinnen vanligvis har et alternativ i bakhånd, blir gjestene ofte overrasket over hvordan silda faktisk kan smake.

– Det tvinger seg fram en større bevissthet for maten vi spiser. Og silda kommer godt ut på alle vis. Det er blant annet gjort forskning i barnehager der noen av ungene ble servert feit fisk over en viss periode. Kognitive tester viste at de ungene som hadde fått feit fisk som sild, makrell og laks presterte bedre enn de andre barna da forsøksperioden var over. Det er viktig hva vi gir ungene våre, ja vi må generelt ha mer respekt for oss selv og hvordan vi tar vare på helsen vår.

Hun opplever til stadighet at folk heier på henne, heier på Kyvik. Selv om ikke engang alle i Haugesund vet at Kyvik-silda fortsatt produseres der ytterst på Hasseløy, eller Bakerøy som de fleste sier, får hun tilbakemeldinger både på telefon og e-post fra kunder som koser seg med silda deres.

– En gang fikk jeg tilsendt en sang. Og noen ganger stopper folk meg på gata for å skryte, det er virkelig lysglimt som gjør at en retter seg litt ekstra opp i ryggen.

Kyvik-silda er en del av det frivillige utvalget til butikkene. Det betyr at hver enkel butikk selv velger om de skal ta inn produktene, og hvor de skal plasseres i butikken. I tillegg leverer Kyvik til hoteller, kantiner, cruisebåter og offshore. Det meste av silda forblir i Norge, men noe eksporteres også ut av landet.

– De beste restaurantene i Sverige får sild fra oss. Ifølge kokkene vi har kontakt med kan ikke svenskene lage skikkelig sild selv lenger, også der er mye produksjon flyttet utenlands. Vi modner fortsatt silda på tønner i minst seks måneder, og filetene har ikke vært fryst. Det gjør at vår sild får en veldig god smak og konsistens, mener Torbjørg.

Sydvest på stand?

I år arrangeres sildebordet i Haugesund for 35. gang. Kokkenes Mesterlaug dekker til Verdens lengste sildebord i Haraldsgata og serverer rundt 25.000 mennesker. HJ Kyvik spanderer all silden.

– Men det er også mange andre gode hjelpere i sving. Norrøna Storkjøkken rigger til Barnas Sildebord i eget telt, Naturbakst og Haugli leverer brød, Haugaland Storhusholdning leverer diverse ingredienser til sildesalatene for å nevne noen, sier Torbjørg.

Hun forteller at det går med utallige dugnadstimer for å gjennomføre arrangementet.

– Jeg bor i sentrum selv, og det er en spesiell følelse å gå ned til Haraldsgata når du ser folk kommer myldrende fra hver en gate. Jeg blir kry og rørt. Sildebordet er en fantastisk gave til byen, folk skulle visst hvor mye arbeid som ligger bak, smiler Torbjørg.

Visste du forresten at tidligere nevnte Ingrid Espelid Hovig faktisk også spilte en rolle i etableringen av sildebordet?

– Da hun var her og spilte inn episoden til Fjernsynskjøkkenet benyttet pappa anledningen til å arrangere flere sildebord rundt i distriktet mens hun var her. Det var faktisk det var som var den spede begynnelsen til sildebordet vi har i dag.

At silda i alle år har blitt levert fra fabrikken på Bakerøy er hun ikke sikker på om folk er klar over. Og ikke er hun den som har noe behov for å rope høyt for å fortelle folk det heller.

– Hvis vi skal stå på stand eller noe foreslår gjerne far at jeg må ta på meg en sydvest og stille meg opp. «Det kan du gjøre», svarer jeg da. Jeg må få være meg selv, og gjøre ting på min måte.

Hva som vil skje med fabrikken videre, vet hun ikke. De to sønnene på 23 og 17 år har begge vært med og hjulpet på fabrikken, men er naturlig nok for unge til å stille seg i kø for å overta ennå.

– De vet at det er en mulighet, og ingen av dem har avvist noe. Men de må få leve sine egne liv, det er viktig. Samtidig hadde det selvsagt vært en glede om noen ønsker å overta stafettpinnen når den tid kommer.

Kommentarer til denne saken