Ambisiøs gjenfortelling

Bibelske brokker og blåmandag.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Haugesunds Avis digitalt i 5 uker for 5 kr!

1-tallet på bokryggen til Karl-Ove Knausgårds debutroman «Ute av verden» førte til forventning om en oppfølger med samme gripetak.
Boka med 2-tallet er ute nå, og blåmandagen er et faktum. Vår miserable venn Henrik Vankel kommer ikke inn i romanen før helt mot slutten av den drøyt 500 sider lange fortellingen.

Et beveget sinn vil muligens ane trekk som gjør at Vankel på et vis binder de forutgående sidene og brokkene sammen. Her sliter jeg. Det får være måte på krav til psykologisk dypdykk, opprykk av fantasi og innrykk av symboltolkning.

Ikke at Vankel måtte være med. Men det er han, merkelig nok. Engler også, merkelig nok.

Knausgård vier en betydelig del av romanen til englenes historie. Nærmest som en vitenskapelig (!) avhandling tar han for seg de bevingede fenomener, og trekker inn skrifter av lærde som opp gjennom århundrene har belyst himmelske hærskarer.

Fascinerende nok, selv om Knausgård gjør for mye av det og vikler seg inn i samme fakta-tvangstrøye som kollega Fosnes Hansen har hengt seg opp i. Hva er poenget? Dette tar pusten fra oss som leser.
En tredje hovedingrediens i «En tid for alt» er forfatterens gjenfortelling av bibelske tekster. Blant annet om Kain og Abel, Noa og Syndfloden. Hvorfor? Hvor vil du hen, Knausgård?

Bare for å ha sagt det: Knausgård skriver knakende bra. Innledningen om englene er et herlig gufs. Osende av menneskelig hjelpeløshet og redsel.

Skildringene av personene er troverdige. Knausgård har evne til å skape en spenning som ikke er sann.

Det samme gjelder gjenfortellingene av bibeltemaene. De framstår som små, enkeltstående og groteske romaner. Uten mål og sammenheng. Her ligger det springende punkt: Hva er meningen? Englene vet.

Anmeldt av Arnstein Olaisen

Artikkeltags