Tom Egeland:
«Fedrenes løgner»
Aschehoug 2010
488 sider
Indre demoner til pers.
bok: Tom Egeland er jevnt over veldig god, og utvilsomt på sitt beste når han så ofte i sine romaner klarer å skape små og store klimaks som gjør fortellingene mer eller mindre konstant dirrende.
Det gjelder også siste på stammen, «Fedrenes løgner», som er en slektskrønike basert på historiene til fire menn i fire generasjoner. Mye fortalt av siste på stammen, Victor Scott, som er bokas hovedperson og den som nøster i forfedrenes liv.
Egeland har ikke gjort galt i å gi de fire noe spektakulære livsløp. Tvert om, de fire er bare representanter for hvor ekstraordinært hvert eneste liv faktisk er når det ettergås i sømmene. De skjulte sidene er ofte de minst interessante.
Til gagns bekreftet i denne fullriggeren av en roman, som ikke går av veien for det renskårne underholdningsaspektet. Samtidig er Egeland tro mot spenningssjangerens krav om å bygge opp mot neste moment, hvor eneste irritasjon underveis er at man innimellom må legge boka fra seg.
Egeland har for lengst vist styrke som en djevelsk god forteller om alt fra Vårherre til Fanden selv. Denne gangen er de vanlige folks indre demoner som må til pers.
Gudbevaremegvel så godt og skarpt fortalt. Ispedd humor, sleivkjeft, filosofi og livsanskuelse. Fra en forfatter konstant opptatt av leserens fornøyelse og engasjement. Anmeldt av Arnstein Olaisen
«Fedrenes løgner»
Aschehoug 2010
488 sider
Indre demoner til pers.
bok: Tom Egeland er jevnt over veldig god, og utvilsomt på sitt beste når han så ofte i sine romaner klarer å skape små og store klimaks som gjør fortellingene mer eller mindre konstant dirrende.
Det gjelder også siste på stammen, «Fedrenes løgner», som er en slektskrønike basert på historiene til fire menn i fire generasjoner. Mye fortalt av siste på stammen, Victor Scott, som er bokas hovedperson og den som nøster i forfedrenes liv.
Egeland har ikke gjort galt i å gi de fire noe spektakulære livsløp. Tvert om, de fire er bare representanter for hvor ekstraordinært hvert eneste liv faktisk er når det ettergås i sømmene. De skjulte sidene er ofte de minst interessante.
Til gagns bekreftet i denne fullriggeren av en roman, som ikke går av veien for det renskårne underholdningsaspektet. Samtidig er Egeland tro mot spenningssjangerens krav om å bygge opp mot neste moment, hvor eneste irritasjon underveis er at man innimellom må legge boka fra seg.
Egeland har for lengst vist styrke som en djevelsk god forteller om alt fra Vårherre til Fanden selv. Denne gangen er de vanlige folks indre demoner som må til pers.
Gudbevaremegvel så godt og skarpt fortalt. Ispedd humor, sleivkjeft, filosofi og livsanskuelse. Fra en forfatter konstant opptatt av leserens fornøyelse og engasjement. Anmeldt av Arnstein Olaisen