Blodig norgeshistorie

cover *** Local Caption *** cover

cover *** Local Caption *** cover

Artikkelen er over 8 år gammel
DEL

Torgrim Sørnes
«Ondskap»
Schibsted forlag
411 sider

Ondskap og dumskap.

BOK: «Ondskap» er historien om de henrettede i Norge fra grunnlovsåret 1814 fram til Kristoffer Nilsen Svartbækken mistet hodet 22. februar 1876. Svartbækken var den siste som ble henrettet her til lands før landssvikeroppgjøret etter 2. verdenskrig.

Ved hjelp av rettsdokumenter og avisartikler tar forfatter Sørnes for seg skjebnen til de fem kvinnene og de 39 mennene som døde for bøddelens hånd, et stykke norgeshistorie som vanligvis ikke blir viet mye plass.

Norge på 1800-tallet var ingen lek – i dagens målestokk et utviklingsland. Dyp fattigdom og høy barnedødelighet. Forventet levealder i 1814 var bare 40 år. Et samfunn som skapte brutale mennesker. Barne- mordere, giftmordere og rovmordere, sistnevnte med en bemerkelsesverdig forkjærlighet for øks som drapsredskap.

Statsmakten svarte med samme brutalitet. Halshuggingene var offentlige, ofte med tusenvis av tilskuere. «Steile og hjul» var en vanlig del av straffen. Det vil si at hodet ble spikret fast til en stake som ble plantet i bakken. Den hodeløse kroppen ble så bundet fast til et vognhjul som også ble heist opp på en stake. Begge pålene ble stående i årevis til skrekk og advarsel.

Bokens tittel «Ondskap» kunne vel så gjerne vært dumskap. Påtalemakten var ikke akkurat avhengig av CSI-teknologi for å oppklare sakene. De skyldige vasset bokstavelig talt i blodspor, etterlot seg personlige eiendeler på drapsstedet, tok på seg ofrenes klær og støvler, og oppholdt seg så gjerne i nabolaget fram til de ble tatt.

Ved å vie hver henrettelse et eget kapitel gir forfatter Sørnes et oversiktlig bilde av enkeltskjebner og de nedre sosiale samfunnslag. Det er aldri tvil om at han er på ofrenes side. De dømte får som fortjent. Sørnes er heller ikke akkurat politisk korrekt i bokens mest interessante kapitel; henrettelsen av Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby. I filmatiseringen framstilles begivenhetene i Kautokeino i 1852 som et politisk opprør. Ifølge Sørnes var det i virkeligheten snakk om fanatiske sektmedlemmer som i et stigende paranoid miljø utviklet seg til å bli drapsmenn.

Anmeldt av Carsten Kickstat

Artikkeltags