Emosjonelt ordskjelv

Karl Ove Knausgård: "Min kamp. Femte bok."

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Haugesunds Avis digitalt i 5 uker for 5 kr!

BOK: Ingen kan ta fra Karl Ove Knausgård at han med «Min kamp» har risset seg inn i norsk samtid og litteraturhistorie med skrift selv ikke hans verste kritikere er i stand til å dempe skinnet fra.

Av alle forfattere jeg har lest har ingen andre oppnådd samme gjenkjennelige speiling av det å være. Det blir ikke verre av at Knausgård nå fordyper seg i studentår i Bergen gjennom 1990-tallet og litt til.

Alle som har vært der vil kjenne lukten av Studentsenteret, skvalderet fra atriet på Sydneshaugen, ølsmaken fra Café Opera. Det handler om jakten på den store romanen. Øl. Penger. Musikkreferanser. Damer. Harmoni. Og seg selv. Kampen er heseblesende.

Universelt og tidløst. Romanens over 600 siders 5.-kapittel står til knes i trang til utvikling, opplevelse, drift og sug etter å komme videre.

Samtidig dyp menneskelig fortvilelse. Som om fortellingens hovedperson konstant lever på grensen for det utholdelige. Særlig i møter med «alle de lykkelige andre», som fikser tilværelsen, har en viss orden på følelsene og takler brottsjøene.

Et langt kjærlighetsforhold preger bokas første del. Deretter et nytt, denne gangen ekteskap. Selv i det mest nære og gledesfylte kobles svartsinnet og trangen til ødeleggelse inn. Det går som det må.

Flere ganger sneier fortelleren innom det å leve utenpå seg selv. Nærmest følelsesløs, ute av stand til å ta hensyn.

Vi følger et menneske som for alvor kjenner på de egoistiske og hensynsløse ryggmargsrefleksene. Lar dem ofte styre livsutfoldelse og veivalg. Vakkert er det ikke. Men menneskelig, i all sin usle naturlighet.

Desperasjon og ambisjon er rød tråd. Fortellerstilen virker drevet av ekstrem trang til å si det som det er.

Speilinger av denne typen kan være ubehagelige. For enkelte uforståelige. Særlig for alle som velger å vike for eksistensielle spørsmål, frykter det som fort blir døråpnere til ens egne mørke rom. Eller som helst slår blikket ned og henger seg opp i det ytre, trivielle handlingsforløpet. Dette dreier seg om så mye mer.

Si hva du vil. Avgjør selv om dette er bra eller dårlig. Du bør ikke gå i snobbefella og la være å gi Knausgård en sjanse. Risikoen for uttelling er for høy.

Likevel – en viss slitasje nå? Ørlite. Men det er ikke til å komme bort fra at femte bok utgjør et like sterkt heat som de foregående. Båret av samme form for sjelevrenging som i resten. Mer kan vi nesten ikke be om.

Anmeldt av Arnstein Olaisen

Artikkeltags