HAUGESUNDS AVIS MENER: Nesten hver tiende elev går ut av ungdomsskolen med karakteren 1, og andelen øker år for år. 1 eller «ikke vurdert» ville i gamle dager betydd stryk. Men ingen kan lenger stryke i grunnskolen, karakteren gir derfor bare uttrykk for «svært lav kompetanse i faget».

Statistikken har fått Venstre til å hente fram et forslag om å tilby elever i denne kategorien et ekstraår før videregående. «Tilbud» må i så fall være nøkkelordet. I fortidens skolesystem kunne de som var motivert for gymnasiet, men manglet poeng, ta 2. realskoleklasse om igjen. Men et ekstraår på ungdomsskolen om man ikke er spesielt motivert, lyder som en dårlig idé.

Bare én idé er enda dårligere: Å gjøre opptak til videregående til en allmenn rettighet, uansett forkunnskaper. Og nesten alle med karakteren 1 eller «ikke vurdert» benytter seg av denne rettigheten, ofte trolig i mangel på alternativer. Dette er en oppskrift på skoletapere og frafall. Også her taler statistikken sitt tydelige språk.

En nærliggende strategi må være å fange opp elever som sliter, tidligst mulig i grunnskoleløpet. Kursplanordningen fra ungdomsskolens barndom utløser fortsatt noen ryggmargsreflekser hos politikerne – og var da heller ingen god løsning,

Det man skulle få i stedet, var en undervisning tilrettelagt ut fra den enkeltes behov – en målsetting som åpenbart ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Mer ressurser er nødvendig, et ansvar som må deles mellom statlige skolemyndigheter og kommunale skoleeiere.

Men samtidig roper situasjonen på mer nytenkning – og handling – når det gjelder veksling mellom arbeid og skole, slik Høyres skolepolitiker på Stortinget Kent Gudmundsen tar til orde for i VG – og slik også samtlige kunnskapsministre siden 2005 har gått inn for.

Morgendagens kunnskapssamfunn stiller sine krav over hele yrkesspekteret. Men for blant annet håndverks- og servicefag kan og må skolen få til en bedre balanse mellom teori og praktisk arbeid. Det må bli bedre muligheter til å gå direkte inn i arbeidslivet, med påfyll av skolefag underveis.

Viktigst er og blir ressurser til å sikre en individuelt tilrettelagt undervisning – men ikke ut fra en politisk tvangstanke om at alle «egentlig» skal ha studiekompetanse til universitet og høgskole.