Alt vil bli bra, men kanskje ikke alt skal bli som før?

Av
DEL

LeserbrevI år nådde Norge sin ”overforbruksdag” den 18. April. Det betyr at i løpet av årets første fire måneder har nordmenn nådd jordas tålegrense i det økologiske fotavtrykket vårt, og de neste månedene av året forbruker vi mer en jorda har å gå på. Det betyr egentlig at vi i åtte av årets måneder forbruker mer ressurser enn jorda klarer å produsere i løpet av et år. Ifølge FNs naturpanel har mennesker endret tre fjerdedeler av jordklodens overflate på land, og vi er årsaken til at én million arter står i fare for å dø ut. At vi bygger ned natur og endrer andre arters leveområder er en av hovedårsakene til at arter dør ut, og vi sakte men sikkert fjerner vårt eget livsgrunnlag.

Utfordringen med natur og klimakrisen vi står ovenfor er at vi ikke kjenner det på kroppen, i vertfall ikke på samme måten som vi gjør med et virus. Viruset er en usynlig fiende som kan komme inn i hjemmet vårt, inn til familien vår, og potensielt kan gjøre stor skade på de vi er glade i. Det gjør at vi villig holder oss hjemme, vi holder avstand til hverandre og i stor grad så endrer vi livene våre for å holde sykdommen på avstand. På mange måter viser det jo at vi er i stand til endring om vi vil det nok, om vi får de rette incentivene – men samtidig så får det meg til å tenke på anekdoten om den kokende frosken. Hvis du hiver en frosk i en gryte med kokende vann, vil den hoppe ut med en gang og redde seg selv, men om du har den i kaldt vann og koker den sakte opp vil den bli kokt ihjel i gryten uten å merke det. Og er det ikke litt sånn med oss nå? Vi får stadig nye rapporter om hvor ille utslippene våre er, om hvor dårlig det står til med naturen og om hvor mye skade menneskelig aktivitet forårsaker naturen og våre artsfrender. Vi vet at vi er i gryta, og vi vet vannet varmes opp, men vi kjenner det ikke så vi blir i gryta fortsatt og fortsetter som før. Men nå, når viruset banker på døren, reagerer vi momentant. Faren er akutt, og vi hopper ut av gryta.

I denne tiden har vi hatt solidaritet med hverandre, solidaritet med de eldre og andre utsatte grupper, og holdt oss hjemme selv om de aller fleste av oss sannsynligvis ikke hadde blitt nevneverdig syke av å bli smittet. Jeg håper vi kan ta med oss denne solidariteten videre, for våre fremtidige generasjoner, for andre arter og for andre økosystemer. Det er mange som har påstått at dagens situasjon er Miljøpartiet de grønnes drømmesamfunn. Det er det på ingen måte. Ja, det er bra at vi reiser mindre, det er bra at vi har fokus på å handle lokalt, det er bra at mange har fått mer tid, og det fantastisk å se hvor villige folk er til å stille opp for hverandre og hjelpe de som har vært i isolat og karantene. Kanskje det til og med er flere som har oppdaget at nærmiljøet byr på mer en man var klar over? Uansett så ønsker vi oss ikke et samfunn hvor vi er redde for hverandre, hvor barn ikke kan leke sammen, hvor skolen plutselig er blitt en farlig plass. Vi ønsker ikke at bedrifter går konkurs, at folk mister jobbene sine og møter en usikker økonomisk fremtid. Vi ønsker heller ikke et sårbart helsevesen, men et som er forberedt og står støtt i møte med fremtidens kriser. Og vi ønsker å spille på lag med naturens tålegrense, målet vårt er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Og så ønsker vi selvfølgelig at vi aldri når overforbruksdagen.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags