Fornuft og følelser

Tinas bru på veien til utbyggingsområdet i Tysvær

Tinas bru på veien til utbyggingsområdet i Tysvær Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Tenk deg at du står på Sukketoppen på Kvamsfjellet på 1200 meters høyde og kjenner vinden ta tak i klær og hår. Du ser mot nord, og der ser du Rondane i all sin prakt. Så snur du deg mot vest, og der ser du Jotunheimen som ruver med sine topper. Landskapet er litt mildere sørover og østover. Men hjertet banker, og du nyter utsikten. Ingenting ødelegger naturopplevelsen selv om vinden blåser for fullt. Det er en fin følelse.

Tenk deg at du står på Sør-Norges største fuglefredningsfjell Runde og ser utover hvor hav møter himmel, og alt er blått så langt du ser. Flere hundre meter under deg jakter havsuler på fisk. Rett utenfor skrenten svever en ørn, og storjoen som lå rolig og studerte deg da du gikk oppover, tar til vingene for den mener nok at ørna er for nær. Det ender i en elegant piruett fra ørna, og den velger en annen retning. En magisk og fin opplevelse i urørt natur.

Tenk deg at du drar ut på Stadlandet, så langt vest du kommer på Fastlands-Norge. Der ligger et værhardt landskap med Vestkapp som ytterste punkt. Her har surferne skapt seg et paradis i Hoddevika, med den hvite sanden og vinden fra vest som lager de beste bølgene i landet. Her har de satset på turistene, og tilbyr en utsikt det ikke finnes maken til. Når det stormer som verst på Vestkapp-platået, er det nesten helt umulig å stå oppreist der. Men du kan få følelsen av å fly hvis du strekker ut armene og lener deg mot vinden. En fantastisk følelse.

Tenk deg at du tar en tur til Filefjell, og går en tur gjennom hyttefeltet og opp langs Tenla. Det er fjell rundt deg uansett hvor du snur deg, men mange har gått turen før deg, så stien er lett å gå. Snart er du oppe på 1168 meter over havet, ved Tenlefjorden, og viddene åpner seg. Her er det fint å gå, og det ligger en støl rett ved vannet. Ellers er det åpent landskap som innbyr til lange turer både vinter og sommer. Følelsen av at naturen er uendelig er fin, og inviterer til lengre turer enn planlagt.

På Kvamsfjellet vil du ikke se vindturbiner, uansett i hvilken retning du snur deg.

Fra Runde vil du snart se vindturbiner i havet. Der er det gitt konsesjon til Havsul 1, og trekkfuglene som skal til fuglefredningsfjellet må fly gjennom kvernene fra vindturbinene for å komme fram til hekkeplassene. Og Havsul 1 er planlagt midt i det viktigste matfatet for fuglene på Runde.

På Stadlandet vil du snart se vindturbiner også. Der er det gitt konsesjon til Okla vindkraftanlegg. Der vil innbyggerne og turistene møte svære turbiner når de skal utover Stadlandet til Vestkapp-platået for å nyte utsikten, eller gå en tur vest i landet. Du vil se turbinene enten du er til lands, havs eller på Vestkapp, eller du kommer fra nord og de mektige fjellene der.

På Filefjell klarte de å stoppe planene for vindkraft. Der var det nok hyttefolket som mobiliserte, og fikk stoppa vindturbiner i deres paradis.

FN sier at vi må stoppe nedbygging av naturen. Men vi har bygd ned areal tilsvarende 30 fotballbaner hver dag de siste tiårene. Vindkraftutbyggingen kommer nå på toppen av allerede nedbygde områder. Vi er avhengige av økosystemene, men nå ødelegger vi naturen i jakten på grønn energi. Vindkraftindustrien har fått tilgang til vår hei og våre fjell, de er midt i reinens trekkområder, og like i nærheten av nasjonale fredningsområder. Mer enn 60 mil med anleggsvei er bygd i urørt natur, og noen mener vi allerede har bygd ned et areal like stort som det gamle Vestfold fylke i jakten på den grønne energien.

Er det rart følelsene tar overhånd?

Jeg var innom standen til Nei til vindkraft i Tysvær i sommer. Der møtte jeg en entusiastisk gjeng som sier de er svært bekymret for konsekvensene utbyggingen vil få i landskapet til kunstneren Lars Hertervik, og de er fortvilet over den manglende demokratiske prosessen i saken. Lokale innspill blir ikke hørt, og naturen raseres. Jeg ble anbefalt å ta turen over Tinas bru og innom utbyggingsområdet, og på veien opp så vi at det allerede er store inngrep, før de har kommet i gang oppe på fjellet. Sår som ikke vil gro.

Jeg var på Synesvarden og Steinkjerringa nettopp. En fin rundtur i det største gjenværende lyngheilandskapet på Jæren, og med utsikt over hele Jæren. På toppen ved Synesvarden ble jeg stående og måpe, for vi var omringet av vindkraftanlegg. Over 150 turbiner, inklusive Vardafjell. Er det rart vi bli fortvilet? Steinkjerringa hadde i hvert fall snudd ryggen til alle anleggene, og så utover der hav møter himmel.

Folks protester blir ikke hørt. Naboer og folkevalgte blir ikke hørt. Politiske vedtak blir ikke vektlagt. For når konsesjon er gitt, så er det fritt fram. Demokratiet er satt på sidelinjen, og dispensasjoner gis uten mulighet til påvirkning, selv om det får store konsekvenser for folk.

Er det rart vi blir forbanna?

Jeg har vært på Sukkertoppen i sommer, og på Runde, Stad og Filefjell. Det har vært fine turer i vakker natur, enten det har vært på høyfjellet eller ytterst mot havet. Og jeg håper inderlig at ingen av stedene skal ødelegges av vindkraftutbygging.

Selvfølgelig handler vindkraftutbygging om følelser. Følelser som blir sterke når fakta ikke nytter. For det er mye fakta som er kommet fram, men det nytter tydeligvis ikke å legge fakta på bordet i debatten om vindkraft. Fremdeles blir vi motstandere avfeid med at vi føler for mye. Jeg kjenner på følelsen av avmakt, fortvilelse og forbannelse. Det er sterke følelser, men de er der fordi vi har kunnskap, men blir ikke hørt.

Fornuften sier at det er på tide å stoppe videre utbygging nå. Følelsene sier det skulle vært gjort for lenge siden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags