Forsømmet vi relasjoner under Covid 19?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.12. mars 2020 stengte Norge ned. Vi var angrepet av et nytt virus, et virus ingen hadde nok kunnskap om til å stoppe.

I tiden før hadde vi hørt om dette viruset som spredde seg i andre land, men vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle skylle inn over vårt eget land og at det skulle få så store konsekvenser for hele samfunnet. Korona var på alles lepper. Mange ble redde, redde for seg selv, barna sine, slektninger og nære relasjoner. Hele Norge ble satt i karantene, skoler og barnehager ble stengt og ingen skulle omgås andre enn sin egen husstand. Aviser og nyheter var spekket av viktig informasjon, men samtidig skremmende historier om virusets utvikling og nummer på antall syke, smittende, innlagte og døde var hovedfokuset.

Som voksen er du rustet til å håndtere en krise, håndtere en annerledes hverdag og tilpasse deg, men hva med barna? En av de viktigste relasjonene et barn kan ha er de voksne i barnehagen eller på skolen. For uten foresatte og primærfamilie er disse voksne de barna har nærmest relasjon til og bruker store deler av hverdagen sin sammen med. I flere år har det blitt forsket på hvordan en god relasjon mellom elev og lærer kan være avgjørende for læring. Med dagens samfunn hvor utdanning, kunnskap og elevenes evne til å håndtere livet er så sterkt i fokus burde det vært en selvfølge å ivareta dette under en slik krise.

"Relasjonen mellom lærer og elev har betydning for elevenes læringsresultater og atferd. Lærerens vilje til å bry seg om alle elevene, vise interesse for den enkelte, være støttende og ha forventninger om utvikling, er viktig for å bygge en positiv relasjon." Udir Hvordan ble disse relasjonene ivaretatt under Koronakrisen? Anbefalingene og veilederne som kom fra regjeringen var åpne for tolkning. Det ble oppfordret til å ha dialog og kontakt med hver enkelt elev minst en gang i uken. Det var opp til hver kommune og skole å tolke og tilpasse et opplegg som skulle tilfredsstille alle. Noen skoler kuttet ut fag, noen kortet ned på arbeidsmengder, noen opprettet digitale læringsplattformer hvor de hadde kontakt med elevene og noen valgte å glemme å dyrke sin relasjon til elevene. Her var det ikke var noen form for kontakt utover arbeidsplaner på digitale plattformer hvor det var opp til eleven å være selvstendig.

Hva er det viktigste å ivareta under en slik krise? At elevene for alt det er verdt tilegner seg ny kunnskap, eller at elevene føler seg trygge og opprettholder relasjon til lærer og andre medelever? «Overalt hvor barn oppholder seg, trenger de å kjenne at voksne passer på, hjelper til og bryr seg. Derfor må voksne i barnehagen og skolen, hvor alle barn tilbringer så store deler av livet sitt, ikke bare ta ansvar for det pedagogiske opplegget, men også for omsorgen og kvaliteten på relasjonene.» – Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013; 2016.

Det var en tøff hverdag for mange barn da de ikke fikk være med sine klassekamerater eller venner. De savnet lærere og de trygge voksne på skolen. For noen var det en lettelse å komme seg ut av skolen. Mange av disse har ikke hatt en god relasjon til verken lærer eller medelever, ikke funnet sin plass i systemet og ikke opplevd skolehverdagen som positiv. Disse elevene satte pris på hjemmeskole og hadde verken behov for daglig kontakt eller lengtet tilbake, men hva med alle de andre? Hva med de sårbare som gjerne ikke har den beste hjemmesituasjonen, de elevene som opplever relasjonen til lærere og medelever som tryggheten i hverdagen og de som savnet skolen?

Mai 2020 åpnet skolene igjen. Hele landets elever skulle tilbake til skolehverdagen. Skolene var satt under stort press med restriksjoner fra regjeringen om avstand, vasking, kohorter og regler. Mange lærere var usikre på hvordan denne nye hverdagen skulle fungere for både dem selv og elevene som kom tilbake til en annerledes hverdag. De skolene som hadde opprettholdt kontakt og vektlagt relasjonsbygging under koronaperioden hadde forberedt sine elever i forkant, men hva med dem som ikke hadde verbal kommunikasjon med sine elever? Her var det opp til foreldre å kommunisere med sine barn om hva som ville møte dem. Igjen var det åpent for tolkning. Ulike personligheter med ulike holdninger skulle tolke og videreformidle til sine barn. Mange elever var usikre på dette ukjente og spenningen var stor. Ulik tolkning av regjeringens veileder førte til at både skoler og barnehager utførte forskjellig praksis. Lærere var usikre på hvordan de skulle arbeide, barnehageansatte fikk uklare arbeidsinstrukser og det ble i noen tilfeller sådd tvil om deres kompetanse og evne til å ivareta relasjonene til barna og hvordan var det egentlig med foreldrenes relasjon til egne barn? I hjemmet ble det satt press på foreldre. Foreldre som selv hadde hjemmekontor, foreldre som mange stresset for å få denne nye hverdagen til å gå opp. Noen hadde yrker hvor de var pliktet til å gå på jobb, deres barn ble gjerne overlatt til skolehverdagen alene og mange følte på at deres relasjon til barnet som foreldre ble utfordrende. Var det forskjell på de skolene som vektla relasjonsbygging og hadde daglig kontakt med sine elever og de som ikke hadde? Hva gjør vi dersom det oppstår en ny krise?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken