Haugalandet - en provins?

Torbjørn S. Hyerdahl er dr.oecon fra Norges Handelshøyskole (NHH) og er cand.polit i administrasjon og organisasjonsvitenskap fra Universitetet i Bergen

Torbjørn S. Hyerdahl er dr.oecon fra Norges Handelshøyskole (NHH) og er cand.polit i administrasjon og organisasjonsvitenskap fra Universitetet i Bergen Foto:

Av
DEL

LeserbrevDebatten om Haugalandets grenser er viktig. Den handler om de geografiske grensedragninger som skal være mellom kommuner, og hvilken oppkobling kommunene skal ha til fylkeskommunene Rogaland eller Vestland. Det latinske begrepet provincia er synonymt med et geografisk område som er styrt av en gitt myndighet. Det er også en betegnelse på geografiske områder som ligger utenfor hovedstaden. I klassiske ordbøker blir provins også omtalt noe nedlatende som å være et geografisk område som er «uten betydning» eller som et tilbakestående område. Det kan være en redsel for å bli forstått som en mulig perifer provins som gjør at enkelte ønsker å benytte det litt konforme Haugesundsregionen som begrep fremfor det litt mer folkelige Haugalandet. Det bør være viktig å skape inkludering av hele Haugalandet og rette fokus på å gjøre det folkelige benevnte Haugalandet mer kjent som det er – på samme måte som Lofoten eller Sunnmøre er blitt kjente geografiske merkenavn i landet.
Først og fremst er Haugalandet et historisk, sosialt, politisk og kulturelt geografisk område som rommer 100.000 haugalandinger. Innbyggerne fordeler seg på minst syv kommuner bestående av flere byer og omkringliggende landdistrikter. Haugalandet kan utvilsomt forstås som en provins i form av å være lokalisert utenfor Oslo, men det kan ikke forstås som en provins i form av å være styrt eller samordnet gjennom en enhetlig kommunal styringsstruktur. Det har over årene foregått tallrike endringer i lokale kommunegrenser (NOU 1992:15). Det skjedde alt på 1800-tallet i form av en tendens til fragmentering eller oppsplitting av kommunene på Haugalandet, men det fra 1958 og fremover ble en klar tendens til integrasjon av kommunene på Haugalandet. Den kanskje mest kjente større integrasjonsbølge fant sted i 1965 da det fant sted en større integrasjon av tolv kommuner i storkommunene Karmøy og Tysvær.
Interessant nok foreligger det fremdeles ingen klar definisjon av de territorielle eller geografiske grensene som Haugalandet ligger innenfor. Det er fascinerende at folk i vår region så lett definerer seg selv som Haugalandinger, men samtidig er litt vage på hvilket geografisk territorium Haugalandet egentlig dekker. Det som derimot er helt klart at Haugalandet er en del av Vestlandet som landsdel. Vestlandet og vestlendingene har mer enn 1.000 års felles historie. Det er et genuint og ektefølt – men av og til et litt ubevisst - vestlandsk folkefellesskap på tvers av fylkene her vest. Vestlendingenes identitet er tuftet på århundrer med nedarvede tradisjoner og en rekke felles særtrekk og verdier knyttet til sosial, politisk, religiøs og språklig arv. Likevel har man fremdeles ikke lyktes med å skape en enhetlig regional styringsstruktur som favner om dette nedarvede og rotfestede folkefellesskapet.
I utgangspunktet bør folkeidentiteten «Haugalending» være et godt utgangspunkt for en debatt om en mer hensiktsmessig og fremtidsrettet kommunal styringsstruktur som kan romme alle Haugalendinger. Det kan sees på som en naturlig tilpasning – men også som en politisk modningsprosess. På samme måte som samlingen av Karmøy kommune i 1965 nok genererte protester og sett på som noe «nymotens greier» var det samtidig uttrykk for både et vidsyn og et behov for å ha en styringsstruktur mer tilpasset datidens behov. Åkrabuen ble da også over tid til Karmøybuen. Samfunnet er dynamisk og politikernes rolle er å forvalte samfunnsstyringen – men også å kunne utfordre og lede samfunnsutviklingen gjennom et fremtidsrettet blikk. Diskusjonen som pågår nå om fastlands-Karmøy skal være innenfor eller utenfor Karmøy kommune fremstår i den sammenheng som forkludrende for en langt viktigere debatt. Den bør handle om forholdet mellom staten og kommunene – og hva som skal til for at vi skaper en samordning og integrasjon av styringsstrukturer både på Haugalandet og på Vestlandet. Det er viktig for å bli en motmakt til den stadig økende sentralisering og Oslodominans som gjelder i samfunnet vårt.
I Danmark gjennomfører myndighetene reformprogrammet «Bedre Balanse». Det har ført til utflytting av 8.000 statlige arbeidsplasser og en styrket inntektsfordeling fra rike kommuner rundt hovedstaden til kommunene i provinsene. I motsetning til i Norge - der det er mye politisk snakk om utflytting - har man i Danmark faktisk foretatt en utflytting av tusenvis av statlige arbeidsplasser til hele lander for å gi en bedre geografisk balanse og skape mer tjenestenærhet til innbyggerne og virksomheter. Målet er å skape aktivitet og stimulere utviklingen i alle landets provinser og slik holde landet i hevd. I tillegg til dette har man overført større oppgaver fra sentralmakten i hovedstaden til regioner. Forutsetningen for maktoverførselen har vært at man har vist politisk lederskap gjennom å redusere fylkene (amtene) ned til fem styringsdyktige regioner og samtidig har redusert 270 kommunene til 98 sterke kommuner.
Haugalandet opplever vindkast fra ulikt hold. Kommunene strides om grenser og enkelte kommuner i vurderer i affekt å skifte fylke utfra manglende politisk gjennomslag i enkeltsaker. Det virker dessverre som man i den offentlige diskurs ikke reflekterer over de dypereliggende årsakene til spenningene og hvilke konsekvenser dette på sikt kan gi for Vestlandets gjennomslagskraft nasjonalt. Spenningene er jo uttrykk for en klassisk ressursknapphet. Dette henger igjen sammen med at det over lang tid har foregått en svekkelse av Vestlandet i form av økt sentralisering av makt, intellektuell kapital og økonomiske ressurser til hovedstadsområdet. Statsforvaltningen er et godt bilde på dette og teller nå nær 50.000 ansatte - i Osloregionen. Staten har ikke lyktes med en konsistent geografisk organisering av sin egen forvaltningsstruktur. Det gir odde utslag på Haugalandet. Eksempelvis ble Helse Vest etablert med en struktur som strekker seg fra Nordfjord sykehus til helseinstitusjoner i Egersund. Haugaland og Sunnhordland politidistrikt ble forvaltningsmessig samordnet sørover med politidistrikter i Rogaland, mens den statlige høgskolen vår ble fusjonert nordover med institusjoner lokalisert i Vestland.
Midt i den hele komplekse og noe fragmenterte styringsstruktur står Haugalandet som et lappeteppe av kommuner. Det burde da være viktig at man har et politisk og administrativt vidsyn til at man sammen evner å ta strategiske og strukturelle grep som faktisk vil både styrke og posisjonere hele Haugalandet på sikt. Et viktig arbeid fremover bør derfor være å modne frem Haugalandet kommune. Regionen har flere svært dyktige folkevalgte som bør ha format til å kunne både samle og lede Haugalandet inn i en felles styringsstruktur. Det vil kreve strev og svette for å kunne lykkes med en samling av både indre og ytre Haugalandskommuner. En samling av Haugalendingene i en storkommune kunne også gitt gevinst i form av å bli et mer maktfullt og fremtidsrettet kraftsenter. Det kan også bidra til utjevne noe av ubalansen som dagens kanskje litt beskjedne og noe fragmenterte lillebror Haugalandet har i møte med en Stavangerregion og Vestlandets hovedstad Bergen. Den vil i tillegg også skape et bedre sammenfall mellom alle Haugalendingene og en enhetlig kommunestruktur.
Det å splitte Haugalandet mellom to fylker oppleves som opprivende for Haugalendingene. På samme måte kjennes det sårt for sunnmøringene som erkevestlendinger å bli avskåret fra å inngå i den politiske og administrative styringsstruktur sørover på Vestlandet. Det bør derfor være viktig å få en felles regionstruktur – Vestlandet – som kan romme alle vestlendingene sør for Romsdalsfjorden og nordom Åna Sira. Det vil kunne bli en bedre, sterkere og mer fullendt institusjonell plattform til å kunne oppnå politisk gjennomslag nasjonalt. Det vil slik sett skape bedre muligheter for å oppnå en bedre balanse i samfunnsutviklingen til gunst for Vestlandet og vestlendingene. Det å dele Haugalandet opp i mange småkommuner og samtidig være skjært over på midten mellom to fylker er ikke til Haugalandets gunst. På samme måte bør man ikke splitte og svekke Vestlandet som landsdel. Man bør ikke skille det som naturlig hører sammen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags