Vi hadde alt som skulle til for å slå ned på seksuell trakassering og maktmisbruk, også før #metoo-snøballen begynte å rulle. Det var ikke greit å grabbe ei tilfeldig kvinnerumpe i 2016, heller. Det var ikke greit for statsråder og andre maktpersoner å drive aggressiv sjekking av underordnede i 2014, heller. Det var ikke greit å sende grov pornografi til barn og ungdom i 2008, heller.

Likevel skjedde det altså, så møkkings mye. Det skjedde overalt, kan man ha inntrykk av: I politikken, i kulturbransjen, i idretten, i mediene; midt iblant oss. Vi så det, jo. Noen ganger fikk det konsekvenser. Noen måtte slutte. Men mange ganger lot man det seile. Kanskje ble det maks en alvorsprat på kammerset, eller så forsøkte man å forebygge til neste gang: Ikke la ham være alene med unge jenter! Eller man så en annen vei. Og «glemte» det varselet. Eller, var det et varsel, når vi tenker oss om? Kanskje bare en bekymringsmelding? Eller rykter? Og her er det noen som har en annen agenda? Maktkamp? Klønete flørting? Eller, det er jo bare når han drikker litt mye.

Nei, vi visste det ikke var greit. Jeg tror vi så forskjell på klønete flørting og uakseptabel oppførsel. Slik vi gjør nå. #metoo har ikke gitt oss noen nye lover eller regler. Vi visste det var galt. Men gjorde lite. Sa ikke fra.

Jeg har også sett oppførsel som jeg har oppfattet som upassende, men ikke noe skikkelig ille. Jeg har undret meg over flere ting: Hvor tar folk selvtilliten til å oppføre seg slik; til å være så pågående, selv når responsen er avvisende. Eller hvordan blir man så lite selvkritisk? Og når jeg hører om de verre tilfellene: Hvordan trodde de at de skulle slippe unna med slik oppførsel? Grumset flyter da opp?

Noen ganger har jeg forsøksvis sagt fra; hun er nok ikke interessert. Forsiktig. Eller forsøkt på en eller annen avledningsmanøver. Men jeg har alltid vært usikker. Har jeg noe med det? Hun kan vel bare si fra selv? Og det går stort sett bra. Men så gjorde det ikke det, alltid, viser det seg. Nå har vi lært å si fra.

Eller? Det viste seg vel egentlig at mange hadde sagt fra før, også. De sa fra til en leder, eller en leders leder, og så skjedde det ingenting.

Dette er kjerne nummer to i #metoo, kanskje vel så interessant som kåte menns manglende kontroll. Nå tas varsling på alvor. Neppe fordi man før faktisk trodde seksuell trakassering var ok, men fordi man nå forstår at det bør gi konsekvenser. Man må ta tak. Man må ha systemer og rutiner.

Disse må bygges opp i «fredstid», før de trengs. Ryddige former med tillitsvalgte og verneombud, retningslinjer for varsling. Ventiler, membraner og alarmer. Muligheter for å gå over nærmeste leder eller øverste leder. Det bør ikke være nødvendig med egne rutiner for seksuell trakassering. Retningslinjene bør fange opp alle slags kritikkverdige forhold, og seksuell trakassering er kritikkverdige forhold. I avisa har vi gått gjennom våre retningslinjer, og jeg vet mange andre bedrifter og organisasjoner har gjort det samme.

Skjer overgrepene utenfor organiserte systemer, må vi rett og slett våge å ta vare på hverandre. Si ifra til hverandre. Reagere. Det gjelder for så vidt uansett.

For oss i mediene har #metoo en annen side: Hva skal vi skrive? Hva har offentlig interesse? Skal vi bruke navn og bilde av den som får anonyme påstander mot seg? Det er opplagt en voldsom belastning å bli framstilt for verden, som en som trakasserer, og det har vist seg vanskelig å forsvare seg mot beskyldningene. Selvsagt skal folk som varsler bli trodd, men den andre parten må også bli hørt. Få lov å forklare seg, eventuelt be om unnskyldning. Så får de involverte vurdere om det holder.

Det har vært viktig at redaksjonelle medier har gitt #metoo kraft, ikke minst i undersøkelsene av hvordan de forskjellige organisasjonene har håndtert varsler. Det er godt mulig det eksempelvis Trond Giske har gjort ikke fortjener den oppmerksomheten det har fått – men kanskje gjør Aps håndtering av handlingene og varslene det. Det samme gjelder Høyre og Frp, og antakelig flere partier, bedrifter og organisasjoner.

I mange av disse sakene handler det ikke om jus, men om tillit. Likevel er det viktig å ivareta begge sider i en varslersak. Man skal kunne forsvare seg – og mediene må passe på å ikke bli for ivrig i sin jakt. Det skjer stadig.

Lokalt hadde vi Avaldsnes-saken. Frida Magnusdottir sto fram hjemme på Island og fortalte at hun hadde opplevd seksuell trakassering da hun spilte for Avaldsnes. Klubben bekreftet at det hadde vært en sak, og at trakassering var medvirkende årsak til at mannen sluttet i klubben. Vi har ingen grunn til å tvile på spilleren, men kan heller ikke selv dokumentere påstandene.

Trenerens advokat mener det spres rykter. Vi velger å omtale saken og Magnusdottirs vonde erfaring, men uten å viderebringe detaljer eller navn. En vanskelig sak, men det positive med omtale av slike saker, er at mange klubber tar en gjennomgang av sine rutiner og retningslinjer for å unngå at slike ting skal skje. Da oppnås noe.

Så kommer vi ikke unna at det kommer en del rykter, ikke minst til oss i mediene. Mye blir ikke skrevet. En del graps fra fortiden bør kanskje forbli der. Annet bør fram. Mediene må sortere.

Når en beskyldning om noe kommer som et tips til oss, ville det naturlige være å ringe diverse kilder som kan ha hørt noe; ha samtaler som ikke trenger bli sitert.

I tilfeller som dette er slikt problematisk. Om en avis ringer rundt og spør under hånden om påstander om seksuell trakassering, kan det virkelig sette fart på rykter, sanne eller falske. Derfor tenker jeg at vi bør gjøre slik om vi får et tips om at det for eksempel er gitt varsel om seksuell trakassering:

Først vurdere troverdigheten i tipset. Så vurdere om dette er noe offentligheten bør vite, dersom det er sant. Så kan vi spørre dem som virkelig burde vite det, hvis det finnes et slikt varsel: Den som eventuelt må håndtere det i organisasjonen, og den beskyldningene retter seg mot.

Får man ikke svar derfra, kan det være grunnlag for videre undersøkelser. Så blir det alltid til slutt et spørsmål om hva som eventuelt skal publiseres.

Men jeg sporer av; de presseetiske sidene her er svært interessante for oss, og viktige, men selvsagt ikke det viktigste med #metoo.

#metoo har vært en samfunnsendrende kampanje. Det handler om respekt, om å ta vare på hverandre, beskyttelse mot seksuell maktmisbruk. Kampanjen har vært en vekker, og kanskje vil vi oppdage at det også er andre områder vi sover på. La oss tenke etter.

Steike, som vi trengte #metoo-kampanjen.