Hvert fylke er nå blitt «vegetat» – et stort forvaltningsmessig feilgrep både med hensyn til kostnader og kvalitet.

Av
DEL

LeserbrevFra 1. januar i år ble det administrative og operative ansvaret for drift og vedlikehold av landets fylkesveger overført fra Statens vegvesen til dagens gjenværende 11 fylker.
I den forbindelse kan vi lese følgende i fagbladet «Våre veger» (veier24.no): Rogaland fylkeskommune skal i år ansette 90 flere enn de 192 stillingene fylkeskommunen fikk overført fra Statens vegvesen da forvaltningen av fylkesvegene fra 1. januar i år ble lagt til fylkeskommunene.

Den formidable økningen i antall stillinger (les = kostnader) begrunnes med at «omsetningen» øker, forteller lederen for vegetaten i Rogaland fylkeskommune (Rfk), Astrid Eide. Samtidig avslører hun i sin redegjørelse følgende realitet: «Vi ser at de fellesfunksjonene og effekten av en stor organisasjon som Statens vegvesen representerte, ikke er mulig å få til for et enkelt fylke».

Man trenger ikke universitetsstudier i offentlig forvaltning for å forstå at sentrale myndigheter i dette tilfellet har gjort en tabbe av stort format. Det gjelder både med hensyn til kostnader og kvalitet.
Bygging og vedlikehold av veger, med tilhørende infrastruktur, er et så pass spesialisert fagområde at det krever spisskompetanse. Før hadde vi den kompetansen rasjonelt samlet på nasjonalt plan i Statens vegvesen.
I 125 år har Statens vegvesen gjennom felles vegadministrasjon utført oppgavene på fylkesvegene. Nå skal den enkelte fylkeskommune bli (leke) vegetat og bygge opp egen kompetanse på dette krevende fagområdet. Her ligger hovedårsaken til behovet for 90 ekstra stillinger i Rfk.

I forkant av ansvarsoverføringen utarbeidet Vegdirektoratet en rapport som viste at «reformen kan utløse store omstillingskostnader og risiko for langsiktige negative virkninger med økte kostnader og redusert effektivitet og kvalitet».
Til tross for denne faglig funderte advarselen, opplever vi at våre politikere strør ut krevende vegansvar til fylkeskommunene.
Noen vil kanskje hevde at dette er desentralisering. I så fall skal en lete langt etter desentraliseringsverdien. Den dominerende effekten er reduksjon av kompetanse og produktivitet.

Jeg var yrkesaktiv innen samferdsel i en periode da sivilingeniører med de beste eksamenskarakterer søkte seg til Statens vegvesen. I dag er det åpenbart annerledes. De beste «samferdselshodene» finner vi i dag i konsulentselskaper. Dette kompetansegapet øker når fylkeskommunen nå trer inn i rollen som vegetat.

Galskapen i dette forvaltningsmessige misgrepet må sees i en større sammenheng: Norge trenger bare to forvaltningsnivåer: Sentrale myndighetsorganer + sterke/store primærkommuner. I dette bildet er fylkeskommunen et totalt unødvendig og kostnadsdrivende forvaltningsorgan.
Gang på gang – og på en rekke forvaltningsområder – ser vi at fylkeskommunen viser maktbrynde og arrogant storebrorholdning overfor vedtak som er gjort av primærkommuner, enkeltvis eller i regionalt samarbeid. I dette ligger en strukturert svekkelse av lokale demokratiske vedtak.
De mange forvaltningsmessige ping-pong prosessene mellom fylkeskommune og primærkommuner er dessuten kostbare. Begge de stridende parter må bevæpne seg med et betydelig antall årsverk for å holde forvaltningskrigen gående.

Fylkeskommunen er som en sulten gjøkunge. Den blir aldri mett og bør kastes ut av reiret så fort som mulig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags