Hvorfor har vi ikke hørt om krigsseilerne fra vest?

Februar 2020. Mikal Olsen Lerøen

Februar 2020. Mikal Olsen Lerøen

Av
DEL

MeningerSvært mange fra Haugalandet har kontaktet meg for å fortelle at også de var i Gulfen, og at de forstår hvordan faren min hadde det i krigssonen. Pappa fikk en jobb som kaptein på et tankskip i Den Persiske gulf i 1987. Tre uker senere ble han og 20 av kollegaene hans drept av en irakisk rakett.

I høst skrev jeg bok «Pappas siste reis» om en hemmelig krig der norske sjøfolk ble ofrene. Med en gang begynte folk å ta kontakt for å dele sine opplevelser. Svært mange av dem var fra Haugalandet eller områdene rundt.

Jeg holdt foredrag i Haugesund og har møtt noen av sjøfolkene som ufrivillig havnet i skuddlinjen i Iran-Irak-krigen på 80-tallet. Jeg har fått e-post og telefoner fra familiemedlemmer som forstår mer av hvorfor fedre eller ektemenn kom mentalt skadet tilbake.

I tillegg er noen av de største heltedådene som er gjort i denne «hemmelige» krigen gjort av sjøfolk herfra.

Ukentlig får jeg mailer som beskriver den mentale belastningen norske sjøfolk seilte under. «Husker jeg kom om bord hvor folk gråt, vi kunne ikke smelle en tyggis før de gikk i kne og fikk panikk», sier en.

En annen forteller om en ødelagt far: «Min far fikk psykose om forfølgelse og forgiftning . . Det er kun nå de siste årene vi har kunnet vært sammen i barndomshjemmet».

Og, som sagt mange av dem som har tatt kontakt med meg kommer fra Rogaland og Sunnhordland.

I boken «Pappas siste reis» avslører jeg at dersom du var sjømann under Iran-Irak-krigen (1980–1988) var det aller farligst å være på et norsk skip. Men det fortalte norske medier aldri noe om. De fortalte heller ikke hvor mange norske sjøfolk som faktisk var i Gulfen.

Etter at boken «Pappas siste reis» kom ut har jeg skjønt at den norske seilingen i Den persiske gulf rammet svært mange familier fra Vestlandet. Blant annet har jeg funnet frem dokumenter som viser at Karmøy kommune alene fikk innbetalt hele 21 millioner i sjømannskatt i 1986. Så viktig var sjøfolkene for lokalsamfunnet, og så mange var de i de ulike kystkommunene her vest.

Da jeg hørte på nyhetene den søndagen i 1987, hvor norske medier «breaket» nyheten om at pappa var drept, ble jeg mentalt svimmel, og tenkte ikke klart. Men etterpå, i arbeidet med boken, så har det slått meg at pappa ikke var sentral i dekningen. Slik hørtes Dagsnytt-meldingen ut, søndag 14. desember 1987:

«Den femtiåtte år gamle norske sjøkapteinen Olav Lerøy fra Bergen ble drept under et irakisk rakettangrep i Persia- bukta. I alt 27 personer fra Filippinene, Iran og Polen mistet livet i det alvorligste angrepet noen gang i Persiabukta. Angrepet på den norskdrevne tankeren kan føre til stans i skytteltrafikken i Persiabukta og true Irans oljeeksport, mener norsk shippingmann som har samarbeidet nært med iranerne.»

I dag reagerer jeg jo på at halvparten av dekningen i den første meldingen på Dagsnytt handler om at Irans oljeeksport er truet, og kilden i saken er en «shippingmann».

Nå spør jeg jo som journalist: Hvor er kilden som representerer de pårørende? Hvor er talspersonen for familien? Hvor er arbeidstakerorganisasjonen Sjømannsforbundet?

Da jeg begynte å skrive på «Pappas siste reis» oppdaget jeg at en «sannhet» jeg hadde båret på i tretti år rett og slett var feil. Jeg hadde tenkt at drapet på pappa var en enkelthendelse, at min mor hadde blitt enke av et forferdelig, men tilfeldig, uhell.

Så oppdaget jeg noe som sjokkerte meg. Jeg fikk innsyn i graderte dokumenter, mottok tilbakemeldinger fra opp mot tusen kilder; pårørende, sjøfolk, agenter, arbeidstakerorganisasjoner og shippingfolk, i tillegg til offentlig statistikk.

Jeg oppdaget at det antakelig var rundt 10.000 norske sjøfolk som var inne i den Persiske gulf, i løpet av de åtte årene krigen mellom Irak og Iran varte. Uten at offentligheten visste noe om det.

Og så fant jeg ut noe som sjokkerte meg mer. Disse 10.000 var faktisk uttalte krigsmål for både irakiske jagerfly og raketter, samt iranske kamphelikoptre og marinefartøy. De risikerte livene sine, og mange av dem kom tilbake med posttraumatiske senskader, som resultat av at de var skyteskiver i en krig Norge ikke var med i.

Mange fikk mentale senskader, noen tok livet sitt, andre lever med selvmedisinering. Kanskje kunne dette vært unngått. For Norge ble flere ganger ble advart av irakiske myndigheter om at norske skip var definerte mål for det irakiske flyvåpenet. Disse truslene kom Irak med fordi de mente at norske rederier så systematisk brøt forbudssonene som Irak hadde definert. Den informasjonen satt UD på, uten at de statlige ansettelseskontorene informerte sjøfolkene om de svært konkrete truslene. Tvert imot forteller mange av de sjøfolkene jeg har spurt om dette, at de statsansatte forsikret om at «ingen ville skyte på det norske flagget».

Dessuten fikk flere av dem en ekstra belastning de ikke var forberedt på. Da de kom hjem igjen, ble de ikke trodd. Mange av sjøfolkenes nærmeste venner og familie hadde vondt for å tro at det kunne ha vært så farlig som sjøfolkene fortalte om, rett og slett fordi de ikke hadde hørt at sivile skip ble angrepet av de to krigende partene.

Professor og militær- og krisepsykiater Lars Weisæth forteller i «Pappas siste reis» at den manglende mediedekningen av farene sjøfolkene under Iran-Irakkrigen ble utsatt for førte til en privatisering av deres risiko. Og at den privatiseringen, det at livsfaren ble et rent forretningsmessig anliggende mellom sjømann og reder, fratok sjøfolkene motstandskraften som andre terrorofre kan oppleve.

Weiseth søkte om penger til å kartlegge, undersøke og behandle mange av de sjøfolkene som kom hjem fra Iran-Irak-krigen med skader eller ulike mén som følge av arbeidet deres. Sammen med bl.a. sjømannslege Terje Blix og professor og selvmordsekspert Lars Mehlum, ønsket han å følge opp krigsseilerne fra Iran-Irak-krigen slik de hadde fått midler til å følge opp sjøfolkene om bord på Scandinavian Star.

Forskerne fikk avslag på støtte til å sitt behandlingsprosjekt slik at det ble lagt ned. Snart tretti år senere har mange sjøfolk prøvd å selvbehandle seg mot angst, traumer og farlige erfaringer. Effekten på dem er det vanskelig å si noe om for meg.

Vi journalister har ikke ansvar for mentalhelse hos yrkesgrupper og slike hensyn skal ikke veie i dekningen av en sak. Men vi har et ansvar for at alle kilder i saker blir hørt og får fortalt sin del av historien. Hva kan effekten være av en ekspertvinklet, byråkratisk, rederi-pressemeldingsstyrt historiefortelling rundt sjøfolk og deres ofte farlige arbeidshverdag?

En slik dekning kan hindre samfunnet å gjøre de endringene som må til. Mange av mine rederikilder forteller at de er stolte av at norske skip gikk og går inn i farlige områder, og at det er et merkevarestempel på norsk skipsfart.

Norge som sjøfartsnasjon bør ha et større mål, og være opptatt av dem som faktisk utgjør sjøfartsnasjonen Norge, er trygge på jobb. Det begynner med at vi ser dem. Og at du og jeg er rause over dem som sitter skadet tilbake og skulle ønske de aldri hadde blitt sendt inn i denne krigen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags