Lever vi for lenge? Av Bjørn Rismyhr, fastlege på Åkrehamn, Karmøy.

Bjørn Rismyhr, fastlege/allmennlege i Åkerhamn

Bjørn Rismyhr, fastlege/allmennlege i Åkerhamn Foto:

Av
DEL

LeserbrevDa jeg begynte som lege på Karmøy i 1981, kunne de ikke flagge på halv stang på sykehjemmet når noen døde. Hvorfor? Jo, fordi det medførte telefonstorm til leger og sykehjem fra pårørende om å få sine gamle og syke inn på den ledige sykehjemsplassen. Ordføreren derimot sto fram i avisa og fortalte at det var godt med sykehjemsplasser på Karmøy. Den gang var det legene som var med på å avgjøre hvem som skulle ha sykehjemsplass. Derfor ga jeg alle som ringte meg om sykehjemsplass for sine gamle og kjære direktenummeret til ordføreren. Helt til ordføreren ringte meg og ba om nåde og lovte å orientere seg bedre om de faktiske forholdene.

Hvordan er det i 2019?

Flere ganger hver uke sitter jeg på kontoret og forteller at vi har for få sykehjemsplasser. Jeg prøver å forklare det til mennesker som gjør en stor innsats for sine demente, eller alvorlig syke ektefeller, eller foreldre. Sammen med hjemmesykepleien står de på for at deres gamle skal få en noenlunde verdig tilværelse i hjemmet. Hver uke må jeg legge inn gamle mennesker på sykehuset. Der får de behandling som de ikke kan få hjemme fordi de bor alene. Behandlingen er ofte for krevende for hjemmesykepleiere i tidsnød. Etter få dager på sykehuset sendes pasienten halvsjuk tilbake til hjemmet for viderebehandling. Og her er nødvendig hjelp og tilsyn utilstrekkelig. Derfor må pasienten ofte legges inn igjen på sykehus eller på kommunal øyeblikkelig - hjelp seng.

Hjemmesykepleien gjør en fantastisk innsats. Etter min vurdering med altfor mange oppgaver å utføre på altfor kort tid. Bare det aller mest nødvendige har de tid til, altfor lite til å sitte ned og lytte eller trøste. De har bare tid til å se til at det er noenlunde greit med pasienten og levere ut nødvendige medisiner. Og så springe videre til neste pasient. Nå skal de ikke få tid til å møtes i lunsjen heller, men spise nista i bilen. Hvor mye nødvendig informasjon utveksles ikke når man møter sine kolleger? Lunsjpausen er ikke bare for mat.

Legen har mange pasienter, også mange eldre pasienter med mange, gjerne også alvorlige sykdommer. Og med mange behov. Pasienten opplever ofte å få for dårlig tid til å ta opp alle sine problemer, enn videre ha nødvendig tid til å huske alt som skal drøftes med legen. Og legen lever også i sin tidsklemme.

Etter hvert som tiden går, får vi som leger stadig bedre muligheter til å hjelpe. Vi får større utfordringer med å ta hånd om hele pasienten. Pasienten har mange sykdommer og bruker mange medikamenter. Det tar tid. Og når pasienten blir for dårlig til å kunne behandles hjemme, står det ikke tilstrekkelig og nødvendig hjelp til disposisjon, spesielt fordi hjemmesykepleien ofte mangler nødvendige ressurser.

Vi har garanterte barnehageplasser til barna. Når får vi garanti for at eldre med behov for døgnkontinuerlig tilsyn får rett til sykehjemsplass?

Vi som er heldige, får stadig bli eldre. Og vi blir flere eldre. Jeg er ikke sikker på at vi får, eller i framtiden vil få, den hjelp vi vil trenge. Ikke var det slik i 1981 da jeg kom som lege til Karmøy. Og ikke kan jeg se at det blitt noe særlig bedre i tiden som har gått fram til i dag.
Hvordan skal det bli når de eldre blir enda flere?

I mange kommuner rives sykehjem, også på Karmøy. Samtidig blir det flere eldre med stort pleie- og behandlingsbehov. Og med behov for sykehjemsplass. Uansett hvor mye vil ønsker at behandlingen lengst mulig skal skje i hjemmet, trenger vi flere sykehjemsplasser. Det er kostbart, ja vel. Dyrere enn hjemmesykepleien. Men har vi i vårt velferdssamfunn lov til å tenke økonomi på bekostning av menneskeverd?

Jeg ser med uro på framtiden. Så jeg bare spør: Lever menneskene for lenge til at samfunnet skal kunne hjelpe til et verdig liv? Og er det sammenheng mellom dette forholdet og diskusjonen som dukker opp med jevne og ujevne mellomrom: Retten til å ta sitt eget liv. Jeg undres.

Jeg forstår fortvilelsen til eldre som ikke har nære pårørende som kan hjelpe, eller som ikke får nødvendig tilsyn. Som føler seg uendelig alene. Jeg forstår at de kan se mørkt på tilværelsen, at de kanskje ikke vil leve lenger.
Men kan vi som samfunn og helsevesen sitte stille og se på?

I hverdagen prøver jeg som lege å hjelpe med de virkemidler jeg har til rådighet. Men jeg er lei av å forklare hvorfor vi i vårt land og i helsevesen ikke kan gjøre enda mer.
Her må politikerne utfordres.
Men jeg lurer, lever politikerne i den samme virkelighet som jeg gjør som lege?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags