Et maktkritisk kåseri om seksuell trakassering

Forskjell: En liten dronning- og en stor kongekrone på Rosenborg slott i København.

Forskjell: En liten dronning- og en stor kongekrone på Rosenborg slott i København.

Av
DEL

KronikkI kjelleren på Rosenborg slott i København er de danske kronjuvelene utstilt. Du har allerede sett Christian Kvarts krone her i avisen. Den illustrerte en maritim betraktning før jul om det danske-norske fellesskapet både på sjø og land, og rammene dette fellesskapet en gang la for dagens opplevelse av samhørighet med danskene. Vel å merke dersom vi oppfører oss når vi er på besøk hos hverandre.

I dag ser du en stor og en liten krone. Den store er kongens krone. Den lille er dronningens krone. Kongen er Christian 5. Dronningen er Sophie Magdalene, men det betyr mindre. De var ikke engang gift. Og sant skal sies, Christian var svært festglad og holdt seg med egen elskerinne.

Sophie Magdalene var pietist. Men så levde de to monarkene i hvert sitt århundre og hadde hver sin ektefelle, heldigvis for dem vil mange si, men regaliene deres er altså stilt ut i samme monter. Legg merke til den firkantete safiren i kongekronen. Den skal ha vært en gave fra hertugen av Milano til Christian 1 i 1474.

Da var Christian på pilegrimsferd til Roma. Han besøkte også Bartolomeo Colleoni i borgen hans på Posletten nedenfor Bergamo. Da vi var der, satt det kun noen eldre menn under løvtrærne og døste.

Tiden hadde gått fra dem, men hvitvinen på stedets lille restaurant var like frisk. Hvor var så kvinnene? Et par av dem serverte i alle fall på restauranten uavhengig av hvor varmt det var, men for all del, de søvnige mennene gjorde ingen fortred.

Smaragden som danskekongen fikk med seg hjem fra disse egner, ble innfelt i Christian 5. sin krone en gang i begynnelsen av 1670-årene. På gode dager i København trykker det seg mange skuelystne sammen rundt monteren hvor konge- og dronningkronen står utstilt, men er man heldig, får man tatt et bilde.

Ser du det samme som meg? Det vakre og lyse er omgitt av et tussmørke hvorfra ansiktsløse mennesker er tiltrukket av og ser inn med en grenseløs beundring på disse symbolene for makt.

På slottsplassen i Oslo og andre steder ble hertuginne Kate og prins William nylig gjenstand for den samme beundringen bare med den forskjellen at de ikke lenger har noen makt.

Likevel la selv erfarne politiske kommentatorer alle prinsipielle refleksjoner til side og snakket så vel om framtidens regjerende monarker som de gode valgene som var gjort av hvem å møte og hvem å hilse på når de først besøkte Norges hovedstad. Slik veltet glansen fra monteren i København utover alle skuelystne og ga tilsynelatende mening til manges liv den dag i dag.

Men monteren i kjelleren på Rosenborg slott anskueliggjør noe mer enn bare glansen fra maktens sentrum. Den viser skjevheter i maktfordelingen mellom kjønnene med en kongekrone større og prektigere enn dronningkronen, og for at ingen skal være i tvil, til og med plassert på en høyere holder.

Da hjelper det ikke at den danske dronningen heter Margrethe og at hennes mann aldri har fått bli konge slik Sonja ble dronning i Norge. Paradokset forteller vel egentlig bare at kongen alltid må stå høyest.

Assosiasjonene mine til kronjuvelene på Rosenborg slott har imidlertid ingenting å gjør med monarkiet i dag å gjøre. De kretser tvert imot rundt dette med seksuell trakassering. Hvordan menn med makt kan utnytte sin stilling overfor kvinner i en underordnet posisjon. Det være seg Christian 5, eller et mindre utvalg av dagens politikere.

Den dansk-norske kongemakten var eneveldig fra 1660 til 1814, i Danmark helt fram til 1848. Et slikt politisk system ønsker vi oss ikke tilbake til uavhengig av stråleglansen fra de kongelige regaliene. Så ble også maktfordelingsprinsippet nedfelt i Grunnloven av 1814 og folket gitt stemmerett.

Stemmeretten ble likevel begrenset til den som ble ansett uavhengig av andre, og den samme uavhengigheten skulle følge den valgte representanten. Det står derfor ikke et ord om politiske partier i denne grunnloven, og det gjør det fortsatt ikke. Av praktiske hensyn har partiene likevel etter hvert fått innflytelse, ja en dominerende innflytelse, og politikerne og de stemmeberettigede er blitt langt flere foruten at vi har fått svært mange yrkespolitikere. På mange måter har dette styrket demokratiet, men på andre måter er demokratiet blitt svekket.

Det er svekkelsen av demokratiet som bekymrer. Den henger sammen med nettopp partienes dominerende innflytelse i det politiske systemet samtidig som en rekke mennesker er blitt avhengig av politikken som levevei.

Der menigmanns røst skulle høres når den ikke kom til orde i et samfunns- og arbeidsliv ellers styrt etter hierarkisk prinsipper, opplever vi nå at enkeltpolitikere har trodd seg i en posisjon hvor dårlig oppførsel ikke skal få konsekvenser, beskyttet som de har vært nettopp av partiets hierarkiske maktstrukturer.

Da er vi fort tilbake i tussmørket i kjelleren på Rosenborg slott hvor maktens symboler er skjermet av uknuselig glass med innebygget alarm. Men eneveldets tid var altså over i 1814. Såpass burde vi ha lært.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags