Smertelige erfaringer med å donere kunst

Tjørhomsamlingen: Ola Tjørhom donerte i 2008 sin store samling av høytrykk til  Haugesund Billedgalleri. Her er gallerileder Grethe Lunde Øvrebø (bildet)  i gang med utpakking. Nå har donasjonen medført mye frustrasjon for giveren. Foto: Alf-Robert Sommerbakk

Tjørhomsamlingen: Ola Tjørhom donerte i 2008 sin store samling av høytrykk til Haugesund Billedgalleri. Her er gallerileder Grethe Lunde Øvrebø (bildet) i gang med utpakking. Nå har donasjonen medført mye frustrasjon for giveren. Foto: Alf-Robert Sommerbakk

Av
DEL

MeningerSelv om donasjoner kan være utfordrende, er de et viktig tilskudd til kunstmuseer som sliter med trange innkjøpsbudsjetter. Her til lands finnes imidlertid flere eksempler på uforsvarlig forvaltning av verdifulle kunstgaver. Mine erfaringer fra Haugesund tilsier at en bør tenke seg grundig om før større kunstsamlinger blir gitt bort.

I 2008 donerte jeg nærmere 350 tresnitt og andre høytrykksarbeider til Haugesund Billedgalleri. Gaven gikk under navnet Tjørhom-samlingen, litt mot min vilje. Den inneholder verk av de fleste norske kunstnere som har prioritert høytrykket mellom 1930 og 1990. Samlingen har også internasjonal bredde – alle kontinenter er representert, med særlig vekt på Tyskland og Norden. Sentrale navn som Käthe Kollwitz og Max Beckmann, Palle Nielsen og Peter Brandes, Ludvig Eikaas og Marianne Bratteli inngår.

Med få unntak, har jeg vært svært takknemlig for Billedgalleriets forvaltning av samlingen. Men i tilknytning til en pågående innfusjonering i Haugaland-museene, kom problemer til syne. Det startet med at en «tilleggsavtale» plutselig rant inn. Her brøt en med grunnleggende og avtalefestede premisser for donasjonen – særlig at samlingen ikke kunne avhendes eller stykkes opp. Flere kunsteksperter har slått fast at tresnittsamlingen ikke bare er av interesse som enkeltobjekter, men også som helhet.

Omsider – og noe motvillig – ble «tilleggsavtalen» trukket tilbake. Dette førte likevel til usikkerhet angående den framtidige forvaltningen av samlingen. Hva vil skje hvis nye museumsfusjoner dukker opp? Eller ved en gjennomgripende omlegging – kanskje til og med avvikling – av driften ved Haugesund Billedgalleri? I situasjoner hvor jeg ikke kan sikre at inngåtte avtaler blir overholdt?

Jeg skrev derfor et kort notat med utkast til presiseringer av donasjonsavtalen. Notatet inneholdt ikke radikale endringsforslag, kun elementære ting som ville gjenskape trygghet for meg som giver: En redegjørelse for samlingens innhold; presisering av at gaven tilhører Billedgalleriet – og ikke Haugalandmuseene eller andre framtidige fusjonsaktører; bestemmelser ved et eventuelt opphør av driften; samt rutiner for rapportering.

Etter hvert ble saken overtatt av Haugesund kommune, ved en travel ordfører og personer uten kunstfaglig innsikt. Begrunnelsen var at Billedgalleriet ikke er et «juridisk subjekt». Jeg skal ikke gå inn på sakens forviklinger i detalj. Men prosessen har vært blytung, med en mengde ubesvarte – kanskje ikke engang leste – henvendelser, brutte frister og allment kaos. Dette har påført meg et enormt tidstap i en vrien arbeidssituasjon.

Aller verst er det at ordføreren i ukevis har nektet å respondere på notatet mitt. Dermed forsvinner den mest gangbare veien til en omforent løsning. Kommunen har til overmål lagt seg på en klar konfrontasjonslinje. I en e-post fra en ansatt jurist, blir alle mine forslag kontant avvist – inkludert forsøkene på å få fram tjenlige «kontrollmekanismer», og «uavhengig av hvilken tillit (jeg) måtte ha til vår (kommunens?) forvaltning».

Jeg har påpekt at dette er uakseptabelt, men for døve ører. Mitt tilsvar i denne omgang er å bryte samarbeidet med alle berørte parter og kreve at navnet mitt fjernes fra alt som har med samlingen å gjøre inntil konflikten er løst. Dette har bare delvis blitt fulgt opp. Ellers ser kommunen ut til å mene at de er i stand til å drifte kunsten uten min medvirkning og mot min vilje. Det kan vise seg å bli komplisert.

Problemer oppsto også da donasjonen tidligere ble forvaltet av Sandnes kommune. Her var imidlertid kommunen mottaker, og den hadde verken tilstrekkelig kompetanse eller midler til å drifte en såpass omfattende kunstgave – til tross for mye god vilje. I ettertid tror jeg at mange involverte innser at prosjektets avslutning var en nødvendig, om enn trist konklusjon under de rådende forhold.

Denne gang gikk samlingen til et museum, men det er Haugesund kommunes ansvar at samarbeidet strandet. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gi bort kunst med en forsikringsverdi på flere millioner uten å være noenlunde trygg på forvaltningen framover. Og knapt noe tyder på at de kommunale herrer vil få orden på sysakene.

Noen vil nok mene at de to fadesene tyder på at jeg stiller urimelige krav. Men utover klare avtaler, har jeg aldri bedt om en eneste motytelse for donasjonene.

Mitt mål har vært at tresnittsamlingen skulle være til glede for fellesskapet, og ikke noe jeg kan sole meg i. Men i det siste har donasjonen kun medført frustrasjon. Jeg ønsker derfor at samlingen blir overført til bistandsorganisasjoner for salg til inntekt for humanitære prosjekter. Også dette blokkeres av Haugesund kommune.

Enden på visa er at alle som vurderer donasjon, bør sørge for tydelige og slitesterke avtaler. Sett i lys av usikre forhold på museumsfronten, vil modellen til Tangen-samlingen i Kristiansand ofte være å foretrekke: Større kunstgaver bør knyttes til en stiftelse som låner ut eller deponerer verkene på museer. Det gir best sikkerhet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags