Haugesunds Avis har 22.07.16 en artikkel der en filosof undrer seg over norske borgeres fremmedfrykt og det han karakteriserer som et kaldere og mer kynisk samfunn. Filosofen undrer seg over bakgrunnen for dette.

Undertegnede er av den oppfatning at Norge som et rikt land både har en etisk og moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker på flukt. At skepsis til flyktninger og asylanter blir karakterisert som utslag av kynisme, er jeg imidlertid uenig i.

Folks fremmedfrykt i forhold til denne gruppen er høyst rasjonell og berettiget, og jeg vil forsøke å vise dette med lokale og nasjonale eksempler.

Noen eksempler fra eget politidistrikt:

En tilfeldig (normal) uke i 2016 kan tjene som eksempel:

Mandagen: Tre menn fra Midtøsten i politiarresten – siktet for brudd på narkotikalovgivningen. Den ene er varig utvist fra Norge pga. tidligere domfellelse for brudd på utlendingsloven og narkotikalovgivningen. Den andre fikk for noen uker siden sin andre domfellelse for ran. Den tredje har en rekke forhold på seg fra tidligere, men er blitt norsk statsborger – etter kort tid i Norge.

Tirsdagen: Ytterligere to i arresten pågrepet med et betydelig kvantum amfetamin i bil. Begge er tidligere domfelte og utenlandske statsborgere.

Torsdagen: Tre personer innbrakt i arresten pga. knivstikking – to er utlendinger.

I uke 30 fengslet undertegnede ytterligere tre personer med utenlandsk bakgrunn – to av dem domfelt en rekke ganger tidligere for grove integritetskrenkelser, blant annet ran. Den ene en uføretrygdet mann i 30 årene med utenlandsk bakgrunn – den andre en irakisk uføretrygdet statsborger i 20-årene som har fått innvilget asyl.

I 2015 hadde undertegnede påtaleansvar for en rekke arrestanter med til sammen ca. 2.600 varetektsdøgn – 2.200 av disse døgnene var utenlandske menn.

Asylsøkere har i «lille» Haugesund de senere årene stått for en rekke voldtekter.

Senest nå i sommer ble en afghansk asylsøker dømt for voldtekt av et norsk barn. Haugesunds Avis har tidligere i vår omtalt en annen sak der tre syriske asylsøkere er siktet for voldtekt av to norske barn.

Når politikere i fjor sommer skulle overby hverandre i hvor mange flyktninger og asylsøkere Norge skulle ta imot, så visste de – dersom de er noenlunde realitetsorienterte – at dette ville medføre flere voldtekter og andre grove integritetskrenkelser.

Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter.

Så hva skal en filosof si til alle disse? Hva skal sies til publikum? At frykten er ubegrunnet? Jeg håper aldri at politikerne eller filosofer selv får kjenne på kroppen følgene av sine egne holdninger og egen politikk. De tåler den urett som ikke rammer dem selv.

På nasjonalt nivå er også tallene urovekkende.

I mars 2014 var over 30 prosent av de innsatte på Ullersmo personer med utenlandsk bakgrunn. I mars 2014 var ca. 33 prosent av alle varetektsinnsatte utlendinger.

I mars 2016 var 50 prosent av alle innsatte på Ullersmo utlendinger. En slik betydelig økning ville på de fleste andre samfunnsområder medført krav om gransking og tiltak.

Ikke i Norge. Statistikere mener at bildet er skjevt da en sammenligner med den generelle befolkningen, mens en burde sammenligne med norske, utilpassede unge menn.

Vi kan i alle fall fastslå at ca. 80 prosent av dem som søkte asyl i Norge høsten 2015 er unge menn – og at disse er en risikogruppe hva gjelder kriminalitet.

En undersøkelse fra Oslo viser at 9 av 10 som blir dømt for vold mot barn har innvandrerbakgrunn. Enkelte har latt seg overraske over at tallet er så høyt.

Undertegnede er ikke overrasket – tvert imot bekrefter objektive faktum min subjektive opplevelse. Hva gjelder familievold, er det de siste tre år avsagt 89 dommer i Oslo tingrett hvorav 82 av de domfelte har innvandrerbakgrunn.

Samfunnet og politiet bruker enorme ressurser på å etterforske denne type kriminalitet begått av utlendinger.

Undertegnede er opptatt av kriminalitetsbekjempelse – og et av de viktigste enkeltstående tiltak Norge kan gjøre for å begrense kriminalitet er å begrense innvandringen. Det er derfor med undring jeg registrerer at denne faktoren er nærmest fraværende i media og blant politikere når det kappes om hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge skal ta imot.

I et forsøk på å vise «strenghet»; hevdes det fra politisk hold at bare de som har rett til asyl skal få bli mens øvrige skal returneres. Dette viser enten en mangel på innsikt i asylfeltet – alternativt en bevisst tåkelegging av realitetene. Jeg vet ikke hva som er verst.

Problemet er at utreisepliktige som bor i mottak for det meste kommer fra land vi ikke kan tvangsreturnere til, mens personer fra land vi tvangsreturnerer til forsvinner i titusenvis fra mottakene (Returanalysen 2015).

For 2014 anslås det at bare 39 prosent av avviste asylsøkere ble sendt ut av EU, og det er ingen grunn til å tro at tallet er høyere i dag.

Etterforskningen av grov kriminalitet krever store ressurser – ofte av uoversiktlige nye miljø. Poenget er da at hverdagskriminalitet blir prioritert bort. Også ressurskrevende saker – for eksempel bedrageri-/økonomisaker – henlegges på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet. Dette kan være svært skadelig for den lovlige konkurransen.

Rettsstatens garantist makter ikke å imøtekomme publikums forventninger, fordi vi er opptatt med annen kriminalitet begått av utenlandske statsborgere. Dermed svekkes polititilbudet.

I Sverige har helsemyndighetene gått offentlig ut med at helsetilbudet til den alminnelige svenske borger er redusert som følge av migrasjonen. Svensk politi har ifølge media fått forbud mot å uttale seg om problemstillingen. Det siste synes å være en dårlig idé.

Nyttårsfeiringen i Köln ble preget av flere alvorlige hendelser med rapporter om over 2.000 fornærmede kvinner. Politiet ble kritisert for å forsøke å dekke over både de seksuelle overgrepene og gjerningsmennenes opprinnelsesland.

Hemmeligholdet er etter min mening et svik mot opinionen. Publikum har krav på å få vite de utfordringene politiet står ovenfor – og ikke minst hvem som begår store deler av kriminaliteten.

Til nå har Norge og politiet til en viss grad klart å konsumere denne, men dersom migrasjonen fortsetter som i 2015, vil vi etter min mening nå et bristepunkt.

Når enkelte signaliserer at oppklaringsprosenten og kvaliteten i straffesaker må opp og saksbehandlingstiden ned, føyer de seg inn i rekken av et publikum og politikere som etter hvert har forventninger til politiet som ikke kan oppfylles. Dette har ikke med manglende vilje å gjøre hos politiet, men forventningene er urealistiske.

Spriket mellom virkeligheten, slik den oppleves for oss som jobber med denne type kriminalitet hver dag og de som befinner seg lang borte fra denne kriminaliteten, er nå blitt så stort at det må gjøres oppmerksom på dette.

I media rapporteres det om tips og beslag på asylmottakene som indikerer at enkelte asylsøkere har tilknytning til IS – og nå befinner seg i Norge. Dette må oppleves som skremmende for befolkningen – uten at denne frykten skal betegnes som kald og kynisk.

Filosofen mener at velferdsstaten ikke er truet og at Norge har «råd til» alle asylanter og flyktninger.

Ovennevnte irakiske borger vil av politiet (for 2. gang) bli forsøkt utvist fra Norge på grunn av sin kriminalitet. Vedkommende har allerede kostet norske skattebetalere millioner av kroner.

Det er i dag i lovverket intet som hindrer utlendinger som blir utvist på grunn av sin kriminalitet å få uføretrygden med seg til utlandet. Virkeligheten overgår fantasien.

Etter å ha bidratt minimalt til den norske statskassen, kan nemlig kriminelle på nærmere vilkår få uføretrygden med seg selv om de blir utvist på grunn av omfattende grov kriminalitet.

Vi kan altså risikere at kriminelle uføretrygdede kan leve svært godt på norske skattepenger i utlandet –  er dette bærekraftig? 

Jeg vil utfordre våre lokale stortingspolitikere; bør vi ikke få et lovforslag som forbyr utviste personer å ta med seg sine trygdeytelser?

Rettssikkerheten, velferdsstaten, tryggheten og vårt likestilte samfunn er under press – uten at en viktig faktor drøftes i tilstrekkelig grad; kriminalitet begått av utlendinger, herunder asylanter. Det som gjør meg mest bekymret, er at ikke flere er bekymret.

Les også: Politiinspektør Pettersen går langt over grensen

(Kronikkforfatter Thomas Utne Pettersen er politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt, men ytrer seg her på egne vegne).