Når man ikke klarer å leve

Matilde Ilstad

Matilde Ilstad

Av
DEL

KRONIKK: Det var ved et uhell jeg ble sendt til Akutt ambulant team (AAT) den første gangen. Mamma hadde funnet dagboken min nederst i skuffen på rommet mitt når hun leitet etter en strømpebukse hun kunne låne av meg. Jeg vil dø, sto det skrevet. På mange titalls sider. Formulert på alle mulige måter. Alle, utenom en.

Jeg hadde ikke klart å si det høyt til noen. Ikke til mamma, søsteren min eller bestevenninnen min. Ikke engang til psykologene mine, som jeg hadde sett siden jeg var 16. Jeg skammet meg så fryktelig. Jeg følte meg så skyldig, ensom og redd. For jeg klarte ikke engang å mestre den enkleste jobben i verden. Jeg klarte ikke å leve. Jeg ville ikke leve.

6 år, to AAT vurderinger, 5 psykologer, to innleggelser og tre psykiatriske avdelinger senere står jeg her i dag. Det hadde jeg ikke trodd på et punkt. Eller rettere sagt, det hadde jeg ikke planlagt.

Jeg har ingen romantisk historie som passer seg fint på trykk. Det var ingen prins charming som kom til unnsetning eller et definerende øyeblikk som magisk gjorde livet mitt bedre. Jeg kan ikke stå fram og si at alt er bra og jeg er helt frisk. Dessverre så funker det ikke slik. Det tar flere år og krever utrolig mye styrke.

Gjennom årene har jeg lært at å være sterk handler ikke om å holde ting inni seg. Det modigste man kan gjøre er å åpne seg for et annet menneske.

Styrke handler om å be om og akseptere den hjelpen du trenger. En ting er i hvert fall sikkert, man er aldri alene. Uansett hvor ensom man føler seg, så er man aldri alene.

Gi deg selv tid. Er det en ting vi har nok av her i livet, så er det tid.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Ikke undervurder hvor viktig denne dagen er for dem som sliter psykisk, pårørende og for dem som fortsatt er uvitende om livets skyggeside. Denne dagen er viktig for alle. Denne dagen er viktig for 18 år gamle meg som ikke visste hvordan jeg skulle leve. Denne dagen er viktig for 16 år gamle meg som iherdig satt på skoletoalettet og prøvde å spy opp den klumpen jeg hadde i magen.

Det er mange som meg. Vi har alle noen indre demoner vi kjemper imot. En historie vi bærer på, tanker og usikkerheter som henger over oss, stormfulle dager vi er nødt til å takle. Det er modige mennesker som går ut og trosser denne stormen. Ikke la de gå alene.

Vær tålmodig, vær snill mot hverandre og viktigst av alt; snakk sammen. Det gjelder ikke bare i dag, men også de resterende 364 dagene i året. Du aner ikke hva som foregår innenfor husets fire vegger eller inni hodet til noen.

I motsetning til fysisk skade, så er psykisk sykdom så å si usynlig. Vi har ingen gips på armen eller krykker vi kan lene oss på.

Det finnes ingen mirakelkur eller fasit for å bli bedre. Man må være tålmodig.

Helsevesenet og byråkratiet har ikke vært et lett landskap å navigere seg i. Jeg var heldig som til slutt fant noen veldig dyktige mennesker og fagpersoner. Nå har jeg lært sunne mestringsstrategier og takler følelser på en helt annen måte enn tidligere.

Klumpen jeg en gang hadde i magen gikk ikke vekk på tross av alle timene over doskålen, men med dyktig profesjonell hjelp og et godt støtteapparat.

Jeg skulle så gjerne ønske at 16 år gamle meg innså at det å være sterk handler ikke om å skjule alt som er vondt og vanskelig.

Jeg har brukt så utrolig mye energi på å skjule det jeg har slitt med. Så utrolig mye energi på å skamme meg. Tenk om jeg kunne brukt all den energien på å bli frisk?

I dag er jeg 22 år, studerer i Skottland og føler endelig at jeg har funnet min plass i verden. Jeg har gode dager og mennesker rundt meg som gir meg utrolig mye.

Veien hit var ikke enkel. Det er fortsatt ikke enkelt. Jeg brukte 5 år på videregående, mista mange venner, til og med familie og en stor dose selvtillit gjennom åra. Jeg går fortsatt til psykolog og går på antidepressiva. Fortsatt er det en del uorden i meg. Det er ting jeg enda jobber med og jeg kan fortsatt ha ganske dårlige perioder. Men, jeg er her i hvertfall fortsatt. Jeg lever.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags