Blir ansvarsfølelsen tatt i fra oss?

LEGE: Bjørn Rismyhr. Foto: Ine Rossebø Knudsen

LEGE: Bjørn Rismyhr. Foto: Ine Rossebø Knudsen

Av
DEL

LeserbrevDet er ikke populær politikk å snakke om ansvaret som det enkelte menneske har for seg, sitt og sine. Det blir fort en diskusjon om moral. Og moralisme vil vi ikke ha noe av.

Vi kjenner godt John F. Kennedys tale der han sa: Ikke spør hva Amerika kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Amerika.

Hvem av politikerne våger å si noe slikt under valgkampen vi er inne i nå? Det er mer populært å fortelle hva andre har ansvaret for og hva de skal gjøre for deg.

Førskolelærerne skal lære barna god folkeskikk, i tillegg skal de begynne å lære barna matematikk. Lærerne i skolen skal i det minste gjøre det samme. I tillegg skal de sørge for at barna ikke mobber hverandre og at de har et trivelig læringsmiljø.

Kommunen skal sørge for at barna får mat på skolen, først noe frukt, etter hvert blir det nok krav om tre måltider. Da slipper foreldrene ansvaret med å lage niste, eller middag, til barna utenom i helga. Og ettersom foreldrene er så opptatt på arbeid, skal de i hvert fall slippe å hjelpe ungene sine med lekser. Siden mange foreldre ikke finner tid til det, bør ingen gjøre det. For da kan det jo bli forskjell på barna. Og det vil vi ikke ha noe av!

I helsesektoren har legen selvsagt ansvaret for å skrive ut riktige medisiner til sine pasienter. Men når apoteket skal pakke noen av medisinene (multidoser), men ikke alle, og sykepleierne skal se til at pasientene tar dem, kan det fort bli noen feilkilder. Spesielt kan det bli slik når sykehuset endrer medisinene under innleggelsen og hjemmesykepleie og lege får beskjed først mange dager etter utskrivelsen. Og når endringen oppdateres fra fastlegen, så kan det gå inntil 14 dager før endringen effektueres fra apoteket. Slik kan det fort gå på helsa løs for den alvorlig syke pasient.

De nærmeste pårørende har ikke lov til å gi sine syke pårørende medisiner, for de har ikke riktig utdannelse og godkjenning til det. Derfor må det skje av godkjent helsepersonell. Det gjør i sin ytterlighet at hjemmesykepleieren med melding må søke legen ved den minste endring av pasientens medisiner, f. eks om pasienten kan få sin Paracet kl 13 i stedet for kl 12.

Kan det bli mer byråkratisk og usikkert? Det er i beste fall en mangelfull ordning som kan forsvares som en hjelp for de mest syke og hjelpeløse pasientene. Men ordningen brukes i dag også mye for at noen skal slippe ansvar. Pårørende tør i alle fall ikke hjelpe til, og det har de jo ikke lov til heller. Men ordningen slik den er nå, er både byråkratisk og farlig. Og den fratar menneskene ansvar for seg og sine. Et ansvar som forskyves fra enkeltmennesket til storsamfunnet. Og som gjør et kostbart helsevesen enda dyrere.

Og hva med ansvaret for timen hos frisøren, legen, tannlegen, på sykehuset? Mange sender ut en, eller flere påminnelser om timen med SMS. Og den enkelte kan legge slippe ansvaret for å huske avtalen. Hvem har ansvaret for at avtalen følges opp? Flere har mange steder begynt å klage på at de ikke har fått påminnelsen med SMS, så da er det ikke deres ansvar å betale for uteblitt time.

Er det slik vi vil ha det? Skal hjelpemidler brukes til ansvarsfraskrivelse?

Sykdom gir frihet fra ansvar. Foreldrene kan jo ikke ha ansvaret for å skrive melding om at skoleungdom er hjemme pga sykdom. Ikke ungdommene heller, forresten, selv om de er i en alder som gir dem lov til å kjøre bil. For de kan jo lure skolen. Så legen må skrive melding om sykefravær. Ellers kan det gjøre at skoleungdommen ikke får karakter i faget.

Og tåler de ikke klorvann i bassenget og vil ha fritak, må legen selvsagt dokumentere det. Legeerklæring kreves fra forsikringsselskapet ved sykdom som hindrer reise. Statens Vegvesen krever helseattest for sertifikat. Nav krever legeerklæring dersom pasienten ikke tåler gluten, eller laktose, ved behov for spesialsko, kuldebeskyttende maske, bleier, for alle typer tekniske hjelpemidler i hjemmet, bil og spesialbygget bil, for mange ikke -registrerte medisiner, for næringstilskudd, arbeidsavklaringspenger, uførepensjon og for mye, mye mer. Og ved reiser til lege og sykehus må legen både bestille og godtgjøre behov for taxi, for ledsagerhjelp.

Listen er uendelig. Ikke rart legene har det travelt. For ingen skal kunne tro at du kan gjøre noe av dette selv, du kan jo lure noen kroner fra samfunnet. Det er farlig å gi deg ansvar, du er ikke til å stole på. Andre må passe på deg. Og vet man ikke hvem som skal passe på deg, så må det være fastlegen. For fastlege har jo alle.

Jeg kjenner problemstillingen så altfor godt i det daglige. For jeg jobber som fastlege, og arbeidsoppgavene øker for hvert år. Ikke de medisinske, men alle de administrative oppgavene. Og da er kravene til økende dokumentasjon ikke nevnt. De krever sannelig sin tid.

Nå forstår du kanskje hvorfor vi trenger mange flere fastleger?

Betalingskort deles ut til stadig yngre mennesker, også til mennesker som har betalingsvansker, eller har stor gjeld. Også den nye gjelden, spillegjeld. Når gjelden blir for stor, skrikes det opp om hjelp fra myndigheter om gjeldssansering. Og man mener banker og spilleselskaper utnytter menneskene.

Men det er vel også den enkeltes ansvarsfølelse det skorter på? Og er det ikke viktigere å hjelpe folk til å ta sitt ansvar/passe sin økonomi, enn å hjelpe dem til å slippe ansvaret? Det blir en utfordring for legen når den ellers friske pasient krever legeerklæring for å slippe gjeld, eller spillegjeld. Eller straff. For han var ikke i stand til å ta ansvar i situasjonen: Han var i samlivsvansker, beruset, fortvilet. Og var han ikke nedfor før, så er han det i hvert fall nå! Og det må jo komme fram i legeerklæringen! Og i tillegg må jo legen skjønne at han nå trenger sykemelding!

Gamle, alvorlig syke og demente bør få nødvendig hjelp. Det er vi alle enige om. Men når det er slik at pårørende som tar ansvar, opplever at de straffes for det, hvordan går det da?

Hos enkelte syke og gamle legger hjemmesykepleieren fram en protokoll hos den syke/gamle som alle besøkende skal signere i. Og er det ofte besøk av pårørende, har noen opplevd at søknaden om sykehjemsplass, eller dagavlastning har blitt avslått med kopi av besøksprotokollen som bilag! Den dokumenterer mye besøk. Og dermed er det ikke behov for ekstra hjelp fra kommunen.

Da er vel det gode blitt det bestes fiende? Er det slik at den som tar ansvar, skal straffes for det? I motsatt fall: Er det bare den som ikke tar ansvar, som skal få storsamfunnets hjelp og støtte!

Et gammelt slagord i arbeiderbevegelsen er: Gjør din plikt, krev din rett! Jeg er helt enig i slagordet. Men skal det bli riktig, må balansen være der. Plikten må gjøres først, så kan retten kreves. Men slik det fortoner seg for meg, er viljen til å gjøre sin plikt blitt stadig mindre. Og kravet om sin rett har blitt stadig større.

Plikt innebærer ansvar. Men ansvaret blir mer og mer tatt fra oss. Kanskje mest ved at de som ikke tar ansvar, forstås i hjel. De får hjelp. Og påminnelsen om at vi skal gjøre vår plikt, den er det ingen som tør holde fram. Verken kirken, eller politikerne. Den minner om synd og moralisme. Det gir ikke flere stemmer til politikeren. Det gir heller ikke økt mulighet til bispeutnevnelse for den prest som skulle søke det.

Kravene blir bare større. Det er min rett. Og det er din plikt. Det gir strid og skille mellom mennesker. Er det slik vi vil ha det? I beste fall gir det flere oppgaver til advokatene. Det bidrar i alle fall ikke til noe varmere samfunn.

La oss i det minste selv minne hverandre om vårt eget ansvar: for oss selv, for andre og for hverandre! Det våger ikke politikerne, i hvert fall ikke i disse valgtider. Det er bare ansvarsfølelse, ikke kravmentalitet, som kan gi oss et varmere samfunn der det er godt å leve sammen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags