Barna-kommunens viktigste investering

Siri wendelbo johansen: Vi har ikke råd til å sette barn og unge på vent. Barndommen skjer nåIllustrasjonsfoto: NTB Scanpix.

Siri wendelbo johansen: Vi har ikke råd til å sette barn og unge på vent. Barndommen skjer nåIllustrasjonsfoto: NTB Scanpix.

Av
DEL

LeserbrevPsykiske lidelser er landets største helseutfordring. De årlige samfunnskostnadene for psykiske lidelser anslås til 185 milliarder kroner per år. Dette er til sammenligning det samme som Norge årlig investerer i olje og gass. Tallenes tale er klare. Ingen sykdom koster samfunnet mer. Dette understreker behovet for å ta tak i problemene før det oppstår et behandlingsbehov. Helsefremmende og forebyggende tiltak er lovpålagt kommunene og bør prioriteres høyt når kommunene legger planer. I kommunebudsjettet for Haugesund kommune som er lagt fram i disse dager er det dessverre lite optimisme å spore når det gjelder forebyggingsarbeid blant barn og unge.

Å forebygge psykiske problemer er noe av det smarteste vi kan gjøre. Det løftes fram både helsemessige og samfunnsøkonomiske gevinster av dette. James Heckman, amerikansk nobelprisvinner i økonomi, har for lengst dokumentert dette i et av verdens fremste vitenskapelige tidsskrifter, Science (2006). Han viser til multiplikatoreffekten: Jo tidligere vi setter inn innsatsen og investerer i psykisk helse, jo flere år får den på å virke og desto mer får vi igjen for pengene. Dermed «forrenter» innsatsen seg. Jo yngre barna er, jo mer lønnsomt er det for samfunnet. Derfor er barnehagene og skolene de to viktigste arenaene for psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende initiativ. Det gjelder enten man legger til grunn et utdanningsperspektiv, et helseperspektiv eller et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det er med dette som bakteppe at professor i helsepsykologi Arne Holte, som den fremste fanebæreren i Norge, så tydelig ber oss om å satse bredt på psykisk helse i barnehagene og skolene. Det må satses på universelle tiltak rettet mot hele befolkningen. Helse produseres der folk lever livene sine- i livmoren, familien, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, kultur og idrett. Landets viktigste ressurs er ikke fisk, olje eller elektrisk kraft, presiserer Holte, men derimot befolkningens mentale kapasitet. Det er ikke uten grunn at verdens fremste økonomer, som Heckman så treffende uttaler: Barn er bedre investeringsobjekt enn både bank og børs!

Den sentrale arena for det viktige forebyggingsarbeidet er kommunene. Både samhandlingsreformen (2008-2009), Helse og omsorgstjenesteloven og Folkehelseloven fra 2011 samt Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019–2024) framhever kommunene som helseprodusenter, og tydeliggjør samtidig kommunens lovpålagte ansvar når det gjelder å bygge ut gode helsetjenester.

Med de tydelige politiske føringer som foreligger, forventes det konkrete tiltak og retningsvalg i den enkelte kommune. Mange kommuner har dessverre et stort etterslep i utviklingen av det kommunale forebyggingsarbeidet og utvikling av lavterskel psykisk helsehjelp.

Kommunene er for lengst utfordret til å analysere behovene og lage tydeligere planer for hvordan forebyggingsarbeidet skal se ut. Spørsmål en kan stille seg er: Er ansvaret for forebygging avklart og fordelt i vår kommune? Er tiltakene samordnet og godt koordinert? Hvilken kvalitet og kompetanse har tjenestene? Det stilles lovmessig krav til hvilke profesjoner kommunene må ha for å gi forsvarlige tjenester. Innen 2020 må alle kommuner sørge for å ha psykolog som lovfestet profesjon. Har man gjort et godt nok rekrutteringsarbeid her? Hvordan skal eventuelt psykologen(e) bidra? Skal man drive utredning og behandling eller folkehelsearbeid og forebygging, helst begge deler? Hvordan skal dette organiseres og hvordan samsvarer årsverk med befolkningsstørrelse og behov?

Hvordan står det så til i vår kant av landet? I Haugesund kommune ble det våren 2015 gjennomført en forvaltningsrevisjon av psykisk helsearbeid for barn og unge. Revisjonen undersøkte i hvilken grad kommunen hadde etablert et tilbud til barn og unge med psykiske vansker, om tilbudet samsvarte med krav i regelverket og om organiseringen av tjenestetilbudet var hensiktsmessig.

Undersøkelsen viste at kommunen i liten grad hadde vedtatte målsettinger og planer for psykisk helsearbeid for barn og unge.

Når det gjelder kommunal psykisk helsetjeneste for voksne er det en tydelig vei inn. Det samme har man dessverre ikke fått på plass for barn og unge i Haugesund. Revisjonen mente det ville være en styrke for kommunen å sette klarere definerte mål for arbeidet med psykisk helse for barn og unge, og sette klarere prioriteringer mellom tiltak for å samordne innsatsen på feltet.

Det er nå gått drøye fire år siden revisjonen. Per i dag jobber mange dyktige og engasjerte fagpersoner i ulike deler av oppvekstsektoren daglig med tiltak rettet mot barn og unge som må anses å være både viktige og nødvendige for å fremme god psykisk helse. Dessverre ser en likevel mer enn fire år etter revisjonen, fortsatt tydelige mangler i eksisterende tjenestetilbud og en fragmentering som i liten grad kommer barnebefolkningen og deres familier til gode.

Det er per dags dato et klart behov for bedre tilgang til lavterskel psykisk helsehjelp for kommunens barn og unge og deres familier. I tillegg er det et særlig behov for en mer helhetlig strategi og innsats når det gjelder forebyggende og helsefremmende arbeid på tvers av tjenestene.

I Haugesund kommune er det igangsatt flere tverretatlige tiltak som er sentrale i det viktige forebyggingsarbeidet. Det nevnes også, om dog vage, planer om videre tverretatlige tiltak som gir grunn til optimisme.

Utfordringene som imidlertid kan oppstå ved tverretatlige innsats og samarbeid er at man tar hele eller prosentvise årsverk ut av eksisterende tjenester som allerede står i et betydelig krysspress. Resultatet blir at man risikerer å forringe kvaliteten i alle ender av tjenestene. En forutsetning for å lykkes med denne type tiltak må være at tjenestene for det første er sikret med tilstrekkelig ressurser til å kunne utføre lovpålagte oppgaver, dernest at tiltakene man iverksetter er kostnads- og samfunnseffektive. Å styrke det etablerte for å ta ut potensialet som ligger i eksisterende tjenester vil kunne gi mye forebygging for pengene.

Som en del av det eksisterende rammeverket har vi i Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT) det president Tor Levin Hofgaard i Norsk psykologforening omtaler som «gullposisjonen» til forebyggingsarbeidet. Det er som nevnt utenfor helsetjenestene og behandlingsapparatet det er mest å hente. Et av PP- tjenestens mandat; å «bistå barnehager og skoler i arbeidet med kompetanse- og organisasjonsutvikling» for barn med særlige behov er kanskje den mest unike posisjonen vi kan ha til å være med å også være med å utvikle universelle tiltak rettet mot alle barn og unge. Gode barnehager virker både psykisk helsefremmende og forebyggende på psykiske helseproblemer. Forskning viser oss at høykvalitetsbarnehager utjevner sosial ulikhet når det gjelder sårbarhet for psykiske helseproblemer. I skolesammenheng vet vi at tiltak rettet mot læringsmiljø har dokumentert effekt både når det gjelder å fremme positiv psykisk helse og trivsel, sosial og emosjonell læring, og som tiltak mot psykiske helseplager og atferdsvansker. Fokus på relasjonskompetanse og livsmestring i barnehager og skoler er videre sentrale investeringer i forebyggings- og folkehelsearbeidet. Fortsetter man med Heckmans metaforer omtales kompetanse på dette området som vår tids olje.

Skolehelsetjenesten og helsestasjonstjenesten er et annet eksempel på universelle tiltak. Regjeringen har allerede satset mye på å bygge ut og styrke helsestasjon- og skolehelsetjenesten med over en milliard kroner de siste årene. Med økt utbygging har man fått et betydelig og viktig løft. Samtidig vet vi at det er en utfordring for helsesykepleier både lokalt og nasjonalt å gi tilstrekkelig hjelp til barn og ungdom som regnes «for frisk for spesialisthelsetjenesten (BUP) og for syk for helsesykepleier».

I 2018 opprettet Haugesund kommune ved hjelp av statstilskudd en kommunepsykologstilling tilknyttet helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten. Dette var et høyst nødvendig og viktig tiltak! For å innfri kommunens lovpålagte krav om å tilby utredning og behandling til barn og unge med lettere til moderate psykiske helseplager, som ikke kvalifiserer til hjelp i spesialisthelsetjenesten, er det likevel åpenbart at et årsverk ikke er nok for å dekke et stadig økende behov i barnebefolkningen. Med tanke på det totale forebyggingsarbeidet som er lovpålagt kommunen er det dessuten et åpenbart behov for å prioritere, beholde og rekruttere nødvendig arbeidskraft i eksisterende tjenester. I PPT har vi per i dag en vakant psykologstilling med begrunnelse i at det ikke er nok lønnsmidler. I tillegg er ett årsverk tatt bort med begrunnelse i at dette har vært en nasjonalt finansiert stilling via NAV spesielt rettet mot arbeid med flyktninger som det angivelig ikke lenger er behov for. I en «liten» tjeneste som allerede står i et betydelig krysspress av lovpålagte og tverretatlige oppgaver, oppleves dette som et gigantisk paradoks, og vår såkalte «gullposisjon» blir tilsvarende svekket.

I budsjettforslaget for Haugesund kommune som i disse dager er lagt fram er det dessverre lite optimisme å spore. Uten friske midler de neste årene er vi som jobber ute i felten hver dag bekymret for hvordan vi skal klare å innfri de lovpålagte krav som ligger der.

Det stilles spørsmål om hvorvidt politikerne og kommuneledelse kan, og vil, gi forebyggingsarbeidet det krafttaket som tydelig trengs.

Det er kommunen som legger premissene for utvikling av et godt lokalsamfunn. Det er dermed også kommunen som kan påvirke barn og unges psykiske helse. Det trengs en tydeligere og helhetlig strategi for barn og unges psykisk helse i Haugesund kommune slik Folkehelseloven krever.

Barnebefolkningen trenger et godt psykisk helsetilbud. Det må sikres nok utrednings- og vurderingskompetanse og den tverretatlige samhandlingen må styrkes. Ikke minst trengs en økonomisk forpliktende plan der ressurser og antall årsverk samsvarer med kommunestørrelse, befolkningsgrunnlag og åpenbare behovene blant barn og unge.

Med den kunnskapen som foreligger må vi kunne forvente at kommunen nå gjør seg klar til å ruste opp og gjøre skikkelige prioriteringer. I stramme budsjett-tider har man måtte velge vekk. De mest ukloke prioriteringene man kan gjøre er å velge vekk barna og oss som er i posisjon til å jobbe med forebygging. Vi vil at tiltakene skal være fundert på gode kunnskapsbaserte planer. De skal være godt gjennomfundert, men ikke så gjennomfunderte at det går tre nye år før vi ser en tydeligere helhetlig plan for barn og unges psykiske helse. Vi har ikke råd til å sette barn og unge på vent. Barndommen skjer nå.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags