Du gamla, du fria

Av
DEL

LeserbrevSvenske tilstander. Når fikk vi egentlig dette begrepet, og når ble det til en selvforklarende størrelse som kunne skremme vannet og uskylden av enhver troskyldig nordmann? Sistnevnte forresten gjerne diagnostisert som godhetsprofet.

Da jeg jeg vokste opp – jo, du ante det nok, i sein steinalder – var nemlig tilstanden over riksgrensen Abba, Emil og Pippi, Olof Palme, Liseberg og Volvo. Sistnevnte betyr som kjent «jeg ruller», noe det svenske samfunnet også gjorde – framover og oppover; det rullet og rulet. Med Janne Carlzon. Og sukkersøte Carola. «Främling». For ikke å forglemme «Albert og Herbert», komiserien som var soundtrack til den norske kosen. Glass var is, roligt var morsomt. Løye, det.

Og bak forhenget, under disken eller på lerret, noe vi ikke pratet om, men som vi kjente desto bedre til: Den svenske synden. Intet mindre. Et frigjort liv, uten sladd, men også uten moral. «Hva driver disse så frilynte og akk så skamløse broder- og søsterfolk på med, egentlig!?»

Dette var før harryhandel ble en livsstil, før Bobbysocks-Andreasson fornorsket til Andreassen, men omtrent på den tiden en annen favorittsvenske, Benny Borg, gjorde den norske nasjonalskatten til sin: «Morgan Kaaane var hans navn ...»

Men svenske tilstander, altså. De kunne vel like gjerne vært franske, belgiske, britiske eller amerikanske? Ikke som en unnskyldning, heller del av en forklaring, biter av et større bilde. Usikker.

Men Sverige, du fikser dette. Gjerne til et lydspor av Ebba Grön. Holder ennå. Og det gjør du også, Blå-Gul!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags